|
Hei, jeg heter Øyvind. Jeg liker å kose meg.
Dette er
favorittplatene mine, og ingen diktatorisk fabulering over hvilke plater
alle må være enige om er de aller beste i verden, men mine
favorittplater.
Som du vil oppdage med et ghisp er de oppført alfabetisk, og ikke i
fallende/stigende/smygende-på-skrå rekkefølge, for alle disse platene er
enere. Så det er ingen delt 37. plass. Faktisk er det
303 plater på delt
førsteplass. And counting.
7/2024 Lennon, High
Llamas 12/2023 Dumdum Boys 7/2023 McCartney, Lennon,
Harrison, Beatles, Pink Floyd 5/2023 The Assicoates 3/2023
The Specials 5/2022 Urge
og Stones 8/2021
Rolling Stones 2020
Doors, McCartney, John Cale, Police, Bauhaus, Beatles, Clash, Lemonheads,
Harrison, Lennon,
Elvis Costello, T.Rex. Og Stones, selvfølgelig. Mye nytt og spennede
altså.
8/2018 Royal Trux, Supremes 4/2018 The Who
11/2017 Jahn Teigen 10/2017 Joan Armatrading 8/2017 Wilmer X, Libertines/Babyshambles, Breeders 6/2017 Lemonheads (Evan Dando), Faces 1/2017 Urge Overkill, The Boys 12/2016
David
Lindley, Queen,
Bombino, Modern
Lovers, Rolling Stones, XTC, Bowie, Damned/Brian James, Kjøtt 11/2016 Jon Spencer
Blues Explosion, Chicago 10/2016 Led Zeppelin 8/2016 Løver & Tigre,
DumDum Boys/Wannskrækk 7/2016 Rolling
Stones, Rush 6/2016
McCartney/Wings, Dead Kennedys, Trio 5/2016 Dumdum Boys/Wannskrækk, The
Only Ones, Johnny Cash, Halden 4/2016 Iggy Pop, Prince 3/2016 Neil
Finn, Millennium, PiL, Monroes, Gravity Pulls, Police 1/16 Bowie, Nico,
Kevin Coyne, Yes 9/2015 Tom Verlaine, Smiths, Keith Richards
8/2015 HP Gundersen 7/2015 Gospel, Nina Hagen, Ronnie Wood 6/2015
dB's, PiL 5/2015 John Cale ...
Dette er plater jeg stadig tar fram og hører på, og kanskje til og med
får kick på igjen, med det resultat at jeg spiller dem mye i noen
dager/uker, kanskje sjekker ut det som måtte finnes av back-kataloger, lesestoff, dvd, internett og så videre. Det er bare
en ting som kan måle seg med å oppdage et nytt band. Å
gjenoppdage dem. Dette er en sånn liste. Disse platene har gått noen
runder.
Og nostalgien har
ei strålende framtid.
Det er klart at, for å si det med det alle RBK’ere må tenke før de kan
tenke noen annet, for eksempel Who’s Who’s Next (1971) eller
Massive Attacks Blue Lines (1991) er fantastiske, heidundrende
bra plater ̶
helt enig ̶
men det er plater som har sklidd meg nærmere
inn på livet, for å si det med The Aller Værste denne gangen, enn
disse. Det er også en stor og stadig mer tettvokst skog av fantastiske
plater med egenart og gode låter, som jeg sikkert lista høyt det året de
kom, men som jeg likevel ikke betrakter som favoritter. Bon Ivers For
Emma, Forever Ago (2007) er et godt eksempel.
Dette er ingen korrekt liste, men den er min.
Og egentlig, egentlig, er jeg en låt-mann,
ikke en album-fyr, så da blir det jo bare vanskeligere dette. Det er
veldig mange band jeg liker knakende godt, men som ikke har fått til et
kanonalbum, selv om de har laga
jævlig mange plater. Det er veldig
mange sånne artister, og det er enkeltlåter i forskjellige versjoner som
fremdeles
dundrer og går over anlegget på
gutterommet og i bilen. Jeg har skrevet noe om disse også, noen av dem.
Aber, dette med album er kanskje en ting som hører forrige århundre
til. En konstruert greie på mange måter, men en fin en. Enda lenger
tilbake i tid var det enkeltsanger som gjalt, nå er det de ti første
sekundene.
Barna våre er en generasjon som aldri har hørt et refreng. Eller, nei,
ikke mine. Medium er
så godt som uinteressant for min del, så lenge jeg har tilgang til
musikken i god gjengivelse. Mp3 er ikke god gjengivelse i 2012.
Og så må jeg legge
til at det meste av dette er skrevet i åra 1997-2003, men at noe
obviously er lagt til i ettertid. Selv ikke jeg kunne forutse Arcade
Fire, Sleaford Mods eller Säkert, eller at Grant Hart omsider skulle slippe en
skikkelig god soloplate i 2013. Og endel har blitt pussa og plussa på i
anledning av at jeg legger ut hele smørja igjen, etter at disse sidene
har vært nede i fem år.
Noe er også publisert på andre nettsteder. |
|
