Ubeskrivelig bra plater i utvalg

a-b      c-e     f-l      m-q      r-s      t-z


ABBA

Abba er et av mine barndomskick. Og jeg blir heldigvis aldri helt voksen.
Det har vært ute å like ABBA i de fleste av årene sia den tia, men jeg har stått på mitt. Jeg får fremdeles gåsehud av å høre «Why did it have to be me» eller «Dum dum diddle» på full peis. ABBA (1975), Arrival (1976) og The Album (1977) er litt av en serie ufeilbarlighet.
Jeg husker faktisk da ABBA vant Grand Prix med «Waterloo»  ̶  to og et halvt minutt feber  ̶  og heldigvis vant de og måtte spille den en gang til. Og jeg husker faktisk at radioen dagen etter spilte en faktisk poplåt på radio, faktisk. «Honey honey». Dette var mot all sedvane, nærmest en unntaktstilstand og en sensasjon i seg selv.
Dessverre husker jeg også skuffelsen da muttern noen uker senere kom hjem med denne sangen på plate. Det var en coverversjon, i På Treff-serien. Gro Anita Stygg, Inger Fise Rypdal og Stein Helvetes Ingebrigtsen sto for gørra. Det var en sånn nedtur, en sånn hjerteskjærende skuff å høre deres nårske versjon når jeg i minnet hadde den, i sammenligning, voldsomme originalen. Jeg har noe det samme forholdet til Mamma Mia-filmen og den runden med ABBA-revival, men jeg er blitt mindre sårbar med åra. Takler overgrep bedre nå.
Benny Andersson og Björn Ulvæus fant ikke opp kruttet, men var like gode på det de holdt på med som Lennon-McCartney, Jagger-Richards eller Strummer-Jones var på sine ting. Den klassiske interessen til Benny og hans sans for folkemusikk, og egenskaper og hamring på piano, Ulvæus' peiling på popmusikk («Take a chance on me») samt double-track-lyden på innspillingene og hangen de hadde til å lage rå kvit-streit-svensktopp («I do I do I do I do I do» eller «Why did it have to be me» er gode eksempler) og det excellente kvinneglammet ga ABBA særpreg. Og særpreg må det være.
Det var også heldige for å kunne ha med musikere som Janne Schaffer på gitar og Rutger Gunnarson på bass. Han er blant mine favorittbassister, inne på Top 5-lista.



Barten var er litt tvilsom, da. Men ganske mange mannefolk så faktisk sånn ut på 70-tallet.
ABBA var ikke veldig gode i engelsk, men bedre enn de fleste skandinaver. Noen blemmer finnes, ganske mange i starten, men senere også. The winner takes it all / The loser standing small, og det er en del Honey honey ring ring super trouper dum dum diddle. Men heldigvis ble «I have a dream» fra Voulez-Vous (1979) ikke hetende «Take me in your armpit», som var arbeidstittelen.
ABBA skal dessuten ha takk for at de inspirerte Eldar Vågan til å skrive «På do».


AEROSMITH
Live! Bootleg (dobbel lp, enkel cd. 1978)
Hvert heavyband jeg greier å få et positivt utbytte av er en stor seier for min del. Det samme gjelder forøvrig for flere andre avsmak-stilarter, uten at jeg skal nevne flere her. Jeg blir mer eller mindre misunnelig når det er ting jeg ikke greier å like, spesielt hvis jeg er klar over at det finnes en slags kvalitet der et sted.
Det som åpna dørene for meg når det gjelder Aerosmith var selvbiografien deres, Walk This Way. Den er en av de bedre biografiene, uansett sjanger, og jeg har lest mange. Walk This Way er historien fortalt av dem selv, og for en historie. Det merkelige er at de husker noe overhodet. Jeg har en hang til Rise and Fall-historier, og denne er Rise and Fall and Rise again. Musikkbiografier skal være såpass at leseren får lyst til å sjekke ut musikken. Igjen, eventuelt. Eventuelt ytterligere. Det er minstekravet.

Det er saker på klassikerne deres, Toys in the Attic (1975) og Rocks (1976), som som er helt kanon, men for meg faller ting virkelig på plass på Live! Bootleg. Eller rettere; ting faller fra hverandre. Som kjent var de rå på dop, helt uten styring og det høres. Plata åpner treffende nok med skrekk og gru-strykerne fra Hitchcocks Psycho mens «Back in the saddle» dras i gang. Det høres i starten ut som det er vanskelig å få kontakt med fingrene og riffinga hangler noe voldsomt  ̶  men du verden så sjarmerende  ̶  og når fingrene etter hvert blir med, tar låten av. Når de skal starte neste låt, «Sweet emotion», er maskina begynt å bli varm, men det er enda mye som skal på plass. Det høres ut som om noen prøver å lukeparkere et vogntog.
Live! Bootleg er med unntak av to opptak fra 1974 stadionrock av verste 70-tallssort, spilt av unge stilige karer som virkelig er gode musikere. Det kunne blitt skikkelig ekkelt om disse folka var avholds, og det har man jo fått bekrefta senere, selv om også popbandet Aerosmith hadde sine øyeblikk, men på Live! Bootleg er det uansvarlig rølp og fuckall over en lav sko. Aerosmith på dop, og Aerosmith avvendt, er to helt forskjellige band. Jeg har forsåvidt fått det bekrefta på annen måte. «Sweet emotion» herfra ga følgende reaksjon fra en som oppdaga at musikk var en fin ting en gang tidlig på 90-tallet. Hæ? Det er ikke Aerosmith. Soloen er jo råere enn Motorpsycho. Aerosmith høres ikke sånn ut. Som kjent vokser det ikke trær i Sahara lenger.
Det er overstadig mye grom gitar og råtten riffing på Live! Bootleg! Da er det ikke så nøye at det svaiiier i alle retninger ellers.
En annen favoritt på Live! Bootleg! er selvfølgelig Stones-kloningen «Chip away the stone». Coveren av Beatles' «Come together» er derimot fryktelig fæl. I den George Martin-produserte studioversjonen også. Hopper en over akkurat det sporet vil jeg av hele mitt hjerte anbefale å spille denne plata høyt.
Når det gjelder dop, så var nok det også best på 70-tallet, spesielt på plate.

Dressed like a glam rock Christmas tree.  ̶  Nick Kent.


ALARM

Alarm (mini-lp, 1983)

Walesisk sensasjon som etter denne plata ble offer for det mest omfattende kollektive hukommelsestap siden Tyskland, april-mai '45, da det viste seg at de var utrolig kjedelige, litt for ivrige på pompøs-pedalen og hadde brukt opp de gode låtene på debuten. Denne er veldig bra på begge sidene. Sånn circa rockpop. Bra spilt og godt skrevet. Sensasjon fordi mange var fryktelig imponerte over at Alarm spilte rock på akustiske gitarer. At de hørtes nøyaktig ut som elektriske gitarer med fuzz, var det ingen som regna ut. Vokalisten var visstnok kristen, og var truende til å gå på vannet når som helst. Siden overtok Bono den rollen med bravur. Det var stadige tendenser til Jesus-med-Limahl-hår på 80-tallet. Noen som husker Jim Kerr? De virka veldig tynga av verdens lidelser og hadde liksom noe i blikket når de så ut over massene. Men Alarm var bra. Så lenge det varte.

ÅGE ALEKSANDERSEN
Åge har alltid noen skikkelig bra låter på platene sine. De siste ti åra har jeg riktig nok ikke blitt imponert, men hvem lager nye låter lenger. Ta en plate som Din Dag fra 1993 og låtene «Gra» og «Askepott». Førstnevnte tar for seg, på utrolig treffsikkert vis, noe alle er opptatt av stort sett hele livet. «Askepott» er ei søt popperle med en ekkel liten tekst.

Det er så stort sprik på platene til Åge. At «Eldorado» og «Arbeidsledighet», den første en tidløs melodi, mens den andre kunne vært skrevet av sportsdesken i VG, er av samme artist og gitt ut på samme plate, er et faktum som kan gjøre en litt svimmel.
Levva Livet (1984) er kanskje det beste albumet hans, ingen dødspor. Og, det er den plata hvor han virkelig tok sjanser med lyden og klarte å skape noe eget. De ekstra synthtrommene til Kaare Skevik Jr.  ̶  bomboom  ̶  førte til femti prosent hoderysting og femti prosent Tøft! der jeg sto og hørte plata første gangen, på full peis fra en Volvo Amazon med dørene på vidt gap, utenfor Shell, i Meråker, Nord-Trøndelag, lørdagskvell, du slette tid. Det låt ikke som bløt koffert-trommene på Ramp (1980) i alle fall. Now; Åge hadde jo tatt sjanser tidligere, på nevnte Ramp, for eksempel. Å spille inn ei plate med like lite romklang som ens første ni måneder i livet, var drøyt. Men han skal ha for at han prøvde. Ikke mange hadde såpass til guts.
Fra og med Lirekassa (1977) leverte han en serie skikkelig gode album. French Only (1979), Ramp (1980), Dains Me Mæ (1982) og Levva Livet (1984). Ni til elleve låter, med mange jævla gode rockelåter, ballader og noen rariteter. Dette er diskografi, asså.

Brenner du hans beste låter på en cd vil det bli en utrolig samling. Nevnte «Eldorado», «Askepott» og «Gra» selvfølgelig, og «Va de du Jesus», «Rio de Janeiro», «Norge mitt Norge», «Lys og varme», «Bedre enn de fleste», «Va det berre en drøm», «Åges plagiata», «Dains me dæ», «Skin sola»,  «Fotball», «Kom bli med mæ no i natt», «Levva livet», «Hvess du rekke ut ei hand», «Labradorn og puddeln te mor», eller hva den heter, «Suttekluten» ... er titler som jeg kommer på i farta. Helt utrolig hvor mange skikkelig knalle pop-rocklåter han klekka ut på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Og tekstene var gode, all over, så godt som. Det blir nok en dobbel-cd om jeg begynner å sjekke plater. «Skin sola» er en evergreen. Og «Rio de Janeiro». For et våkent øyeblikk, i drømmeland i fergekøen.
Det triste er at Åge helt siden Mot I Brystet, Mord I Blikket, Bomben Und Granaten (1976) alltid har hatt en tanke for platesalget. Han ville jo leve av dette, i en tid da sannsynligheten for å greie det var veldig liten. Det må være derfor det alltid er noen tralala-haha-låter, eller ferdigskåra lissepasninger som for eksempel nevnte «Arbeidsledighet» på platene hans. Eller covre av «Alperosen» og «Gamle svarten». Selv om jeg er klar over at Åge har feel for disse også. Det er å gi fingern å inkludere dem på platene, egentlig. Altså, tøft. Åges måte å gjøre «Revolution # 9» på.

Snӧharpan fra 2006 er ei veldig god plate. Solid, med flere gode melodier til Dan Anderssons fantastiske tekster. Gebhardt gjør en god produsentjobb. Stilsikker, med en nydelig feel, og Åge synger en god svensk.
Det er synd denne plata ikke er mer hørt. Den er fandenivoldsk, direkte, poengtert, nær og det er ikke noe kompromiss noe sted. Åge liker det han holder på med, slipper seg løs, trives. Går for langt. Perfekt. Jeg savner en eneste ting, men samme det.

Nå får han statuer mens han enda står selv, og økonomien er vel sikra enda lenger, så da er kanskje tia moden for ei Mot & Mord-plate? Neppe.
For Prudence > se Vømmøl. Det er jo logisk.


ARCADE FIRE
Funeral (2004)
Det er nå et halvår siden jeg fikk snusen i denne, og den er til stadighet i spilleren.
Vi har fått et godt forhold. Jeg har det med å falle for de som skiller seg ut, og det som skiller Arcade Fire fra det store flertall av nye band, er stryk. Rockeband med stryk! Og gnukkerne er faktisk også med på turné. Det blir noen folk til sammen. De kan neppe beskyldes for å holde på for pengene. Videoen til «Neighborhood #2 (Laika)» innspilt live, er en fornøyelig forestilling med hender og føtter og buer og gitarer og perkusjonister og det ene med det andre, hoppende omkring som om de var King Kurt. Og ikke er stryken i videoen så veldig sur heller.
Arcade Fire har noe gående. Masse vrengt gitar, trekkspill, hard perkusjon, god sang og tett koring, alt dandert over sterke låter. «Laika» er en vakker sak. En annen favoritt på Funeral er «Wake up», og øverst troner «Crown of love». Himmelsk. Så vakker at den alene er verdt et halvår.
På slutten av 90-tallet var det et band som het Rock*a*teens som kom fra Canada/USA, og Arcade Fire minner til tider veldig om det bandet. Det kan jo være noen overlevende fra det bandet i Arcade Fire, men ingen navn stemmer. De har nok skifta navn alle sammen. Ikke bare på bandet, mener jeg.
Det som trekker ned her (for noe må jo trekke ned) er det fullstendig uforståelige låtoppsettet. Det kan da ikke være så viktig med arty cover at playlista skal være totalt ubrukelig. Eller?

●2014. Arcade Fire er et av de bandene som i likhet med for eksempel Beatles, New York Dolls, Sex Pistols, Pixies, og Bowie, har prega, eller inspirert, utrolig mange band i ettertid. Jeg liker Team Me. Først og fremst på grunn av den fornuftige bruken av Arcade Fire-triks.


JOAN ARMATRADING
Ei dame med rene klær, hvite joggesko, bredt smil og alt for gode backingmusikere. Med hun er også en superduper popsmed og en skikkelig god vokalist. Følsom, nydelig stemme. Hun har sjel, Joan Armatrading.
På den tredje plata, Joan Armatrading (1976), sveller det over med akustiske veldig vakre sanger, griståt godt produsert av Glyn Johns. Mye om kjærlighet; mye men du vil ikke, eller jeg vil ikke  ̶  sånne jenteting. Men på høyt nivå. «Save me» er en av de vakreste balladene jeg vet om. Åpningslåta «Down to zero» får meg alltid til å sette meg opp i stolen, plutselig varm og på tuppa.
Albumene som kom etter, Show Some Emotion (1977), To The Limit (1978) og live-plata Steppin Out (not) (1978), har noen spor som er krem, men de er ikke like hele album som Joan Armatrading er.
Hun hadde sin kommersielle høytid med albumene Me Myself I (1980) og Walk Under Ladders (1981) med noen dødbra poplåter. Sistnevnte produsert av Steve Lillywhite, uten at det høres på annen måte enn at det låter riktig. «I'm lucky», «The weakness in me», «When I get it it right», «Me myself I», «I need you». Like god er tittelsporet på den fire-spors ep'en How Cruel fra 1979, hvor det faktisk høres ut som om hun er i Greit Britn i 1979. Som hun var. Heldigvis hadde vi folk som Sigbjørn Nedland i NRK den gangen som kunne informere oss om sånne ting. Og en sang fra Me Myself I som høres ut som en verdenshit, men som aldri var det er «All the way from America». Du hverden for en låt. Skulle ønske jeg kunne hørt hva som er etter at den ble tona ut, for Chris Spedding spiller og spiller.
Platene er litt vel i vater, sånn spillemessig. Litt som Kate Bush på samme tia. For skolerte musikere, for rent i krokene. Riktig, stort sett, men kjedelig. Noe bass-fjerting og tidsriktig synth til og med, den synthen som gikk fra å være tenåring til olding over natta, og som ikke er blitt yngre med åra. Men Joan har alltid vært litt på feil side av streken, jeg tror hun liker funky juletre med skinnslips-tendenser. Chris Speddings gitarspill på Me Myself I glitrer i denne sammenhengen, selv om også han er på jobb.

Jeg har dessverre aldri hørt ei feilfri plate med Joan Armatrading. Men hun har fått MBE av hjemlandet Saint Kitts og Nevis, og hun er vel litt mer kjent enn den føderasjonen.
Apropos ordener, så å si alle jamaikanske popstjerner fra 60- og 70-tallet har fått sine. De har kommet lenger enn oss her oppe i isen. Ole Paus har ikke fått noen St. Olavs. Ikke Kai Eide, heller.
Uansett; Joan Armatrading er en av de artistene jeg elsker.

ASH

1977 (1996)

Uskyldsren, enkel ungdomspoprock med power. Veldig effektivt produsert, og det dundres ivei med smil om munnen. Sånn komposisjonsmessig blir dette bare tøv sammenligna med for eksempel Beatles, så ikke gjør det. Mange av låtene er gitt ut som singler, og minst halvparten av de tolv sporene høres ut som singel a-sider. Morsomt og forfriskende, tross veldig mye oppkast sist på plata.
Som med Supergrass har ikke de senere platene deres har tatt like godt tak i meg. Alt for mye godt håndverk, noe som ikke alltid er bare bra når det handler om teenpop.

ASSOCIATES
The Affectionate Punch (1980)
Fourth Drawer Down  (1981)

BILLY MACKENZIE
Beyond The Sun (1997)
Transmission Impossible (2005)
Billy MacKenzie var en vokalist helt utenom det vanlige. Jeg har venner som plasserer The Associates helt der oppe sammen med Bowie, men for min del synes jeg Billy ble bedre jo eldre og mindre teatralsk (og mindre suksessfull) han ble. Men jeg er enig når det gjelder de to første Associates-platene. Associates var på sitt beste like gode som Bowie når han var i formen.
Debutalbumet The Affectionate Punch (1980) er pent og spennende, virkelig spennende. Still is. Tøff gitar og pussig bassing finnes det mye av, og bra tekster og eksperimentelle melodier, og sangmelodier. Ganske pene når en blir tilvendt alle de overraskende grepene de gjør. Kompanjongen i Associates, Alan Radkine, var ikke så dum. Det var han som besørga instrumenteringa, minus trommer. Oppfinnsom, eminent gitarist og bassist. Mye herlig kluss med de nye tingene, LinnDrum og synth. The Affectionate Punch var en av de mange spennende britiske platene som dukka opp i post punk-tia, ofte med litt courtesy Bowie. Enkelte ting, f. eks. singelsporene «White car in Germany» og «An even wither car», kunne vært noen spreke tilovers-saker Bowie og Eno hadde fra Berlin-perioden.
Jeg elsker denne tia, av noen kalt new wave, eller post-punk, av andre for industri-littavhvert, og av noen for synth, med forskjellige prefiks, for viljen til å eksperimentere og finne på noe nytt, men uten å glemme at det viktigste er melodi og tekst. «Paper house», «Amused as always», «A matter of gender» og «Transport to central» er gode eksempler på spinnvill og vakker popmusikk på The Affectionate Punch.

Deretter fulgte et år med hyppige singelutgivelser og den uunngåelige samleskiva Fourth Drawer Down (1981), som var hvor de gjemte unna pillene, og så kom hitene med «Party fears two» og «Club country» fra det mest kjente Associates-albumet, Sulk (1982). Mange av låtene på Fourth Drawer Down låter som det reneste kaos, uryddige saker, men etter hver som de setter seg blir de øregodt. At ikke «Tell me easters on Friday» ble en hit, er en sånn pussighet som gjør vondt i etterpåklokskapen.
Den var vel for god.
For meg er The Affectionate Punch og Fourth Drawer Down plater jeg setter mer pris på enn de samtidige Cure-albumene, Seventeen Seconds (1980) og Faith (1981). Michael Dempsey var forøvrig med i bestninga på noen av Fourth Drawer Down-sporene. Lenge etterpå kom Fourth Drawer Down i utvida utgave på nett, med alle b-sidene. Å legge til en sang som «Blue soap», hvor Billy synger i dusjen via en dårlig telefonlinje, på ei bakside av en singel, eller å belemre en lang seksvens av «Q Quarters» med harking og hosting er herlige påminnelser om at de ikke ville være, unnskyld ordbruken, normale.
Hvor mye medisin hev de innpå egentlig? Disse platene høres stimulerte ut.

Sulk er god, men lekenheten de fremdeles hadde inne ødelegges av den tynne 80-tallsbulemilyden. Det er tragisk. Og dessverre. Så godt som alle, til og med Van the Man og Ry Cooder, fikk sine plater ødelagt av framskrittet på denne tia. Senere utgivelser fra The Associates var mer eller mindre utrivelige påminnelser om hvilket artig og bra band de en gang var, og lyden ble mer og mer pistrete etterhver som 80-tallet tok for seg. «Breakfast» fra Perhaps (1985) er et av få positive unntak, og en låt som pekte fram mot crooneren Billy MacKenzie skulle bli.

Beyond The Sun ble utgitt i 1997, et halvår etter at Billy lukka seg inne i farens shed og gjorde det slutt. «Blue it is» fra Beyond The Sun (som også finnes i en annen miks på Transmission Impossible) er et utrolig stykke vokalarbeid og komposisjon, og en sånn låt som Billie Holiday ville covra, om hun hadde levd så lenge. Resten av låtene på Beyond The Sun er distinkte melodier, som fenger. Høstmusikk. Cabaret med en en poptwist. Veldig catchy og veldig pent. Produksjon og arring er utsøkt, men samtidig med noen snertne fiksfakserier, og det høres kostbart ut. Klasse-popmusikk.
Transmission Impossible, satt sammen av ikke utgitte studioinnspillinger, andre utgaver av Beyond The Sun-spor, hjemmedemoer og liveopptak, er også et vakkert album, spekka med utrolige låter  ̶  stort sett piano- og vokalbasert, med noen strenger her og der  ̶  det er ganske rart at ikke ble utgitt mens han levde. Det var ikke bare Nina Simone og Bowie som kunne synge «Wild is the wind» og gjøre den til sin egen. Transmission Impossible er ei godt sammensatt samling, den framstår som et fullstendig album, merkelig nok. Eneste skår i gleden er låta «Liberty lounge», en band-demo som ikke er særlig bra på noe vis.
Jeg hører Billy i omtrent annethvert nytt band som dukker opp. I melodilinjene, kor-arrene og vokalideene. Han var forut sin tid. Rart da, at så få har hørt ham.
William, it was really nothing.
Aldri har vel Bono vært bedre enn her.

B-52's

Play Loud (1979)

Det andre bra bandet fra Athens, Georgia. Play Loud er en samleplate, bestående av ting fra 1978 og 1979. Sært instrumentaliserte låter med røtter i popmusikk. Uhyggelig kvinnelig og eksperimentell sang, piporgel og spastiske arrangement. Universalhiten (not) «Rock Lobster» er bare en av de mange fengende merksnodighetene. «Lava» og «Dance This Mess Around» er to andre veldig poppa knekkebrød med syltetøypå. Verden var spennende i 1979.
Senere fulgte mini-lp'en Mesopotamia (1982), som var ganske kostbar, siden tittelkuttet var det eneste med substans. Men for en substans. Turn your watch back, turn your watch back, how about a hundred thousand years.
«Love shack» ble en kjempehit senere på 80-tallet og gjorde B-52's berømte, kanskje rike. Guttene mine digga B-52's versjon av «(Meet) the Flinstones» på 90-tallet, som var fiffig og artig.
Jeg blir stadig rørt av å se opptak av dem, nye eller helt grusomt gamle, fra Rockpalast rundt 1981. De har alltid likt å være B-52's. Fantastisk sær egent, band.


Babyshambles - se Libertines

SYD BARRETT

The Madcap Laughs (1970)
Barrett (1970)

Syd Barrett ble litt rar. Hvis du hører mye på Madcap Laughs blir du ikke sinnsyk, men Syd's virring blir mindre interessant og sangene trer fram, for det er bare sterke låter. Påbegynt med Malcolm Jones som produsent. Da han ga opp, steppa Gilmour og Waters inn og gjorde plata med tullingen ferdig.
Plata er den ultimate presangen til flinkisfolk som blir urolige hvis det går et tosifra antall sekund mellom hver finesse. For disse må dette kaoset av en trubadur være satan på flatmark. I spisse sko.
På fullkomne «No good trying» og «Love you» er Syd backa av Soft Machine. Ellers er det forskjellige folk som er innom. «Octopus» og «Last night» på side to er med band, og innimellom disse er fem akustiske nydelige stomper, stort sett bare Syd og gitar. Hvis ikke «If it's in you» (med feilstart) dukker opp på neste Absolute Vorspiel-samler, er alt håp ute. Og da sier vi det.



●2018. Barrett er også ei fin plate, denne gangen var det Gilmour og Wright som hjalp Syd. Plata er mer orkestrert og, førsøksvis, mer strukturert. Antallet hentetakter og ventetakter på Barrett er likevel sinnsykt.
På An Introduction To Syd Barrett (2010) har Gilmour remiksa noen av låtene (og lagt bass på «Here I go») og det er herlig lytting. Spesielt på Madcap hadde de ekstremt dårlig tid til miksinga, tre dager.
På Pink Floyds The Early Years 1965-1972 (2010) er dessuten «Scream thy last scream», «Vegetable man» og «Jugband blues» i remiksa utgaver, for ikke å snakke om «Mathilda Mother», og alt er bedre, mye bedre. For de to førstnevntes del, som fram til 2010 bare var å få tak i på bootlegs, og da i varierende grad av horribel lyd av horrible råmikser, er det åpenbaringer.
DVDen The Syd Barrett Story, og lignende, er fantastiske fremstillinger av denne framtoningen. Intervju-snuttene om Syd med Pink Floyd-medlemmene som ligger uredigert på YouTube er også informative, og uansett god underholdning. 

 

BAUHAUS
Burning From The Inside (1983)
Det mest sammenhengende og gode albumet de ga ut. En trøtner ikke seks minutter uti noen av sidene. Plata er et god album. «She's in parties» og «Honeymoon Croon» er poplåtene og de virker fremdeles, etter snart 40 år. Sistnevnte er grundig oversett. Bauhaus var befriende umusikalske, noen ganger hjelpesløse, men i 1983 hadde de kommet så langt at de kunne spille, sånn at det hang sammen. Selv om de senere likte å være litt hjelpesløse, i prosjektene Tones On Tail og i Love And Rockets. Men også der er det noen drypp som er skikkelig bra.

 

BEACH BOYS

Good Vibrations – Thirty Years Of The Beach Boys (4 cd box, 1993)
Det ser litt flåsåt ut når jeg gir en av de absolutt viktigste poporkestrene i verden en femmer når nesten alt det beste de har gjort finnes i denne boksen med fire cd’er + en bonus-cd. Men jeg gjør nå det. For alt er ikke like bra som Beatles. Det er noe ved Beach Boys som er ubehagelig. En tvungenhet, noe uekte. De er aldri lett og ledige som Kinks eller Beatles, selv ikke når de gjør alt for å være løsslupne, som på «Barbara Ann», og selv på de mesterverkene av noen lommesymfonier de fikk til er dette ubehaget med på lasset. Kanskje det er Wilson senior som kaster skygger, eller kanskje det er angsten i ryggmargen til Brian, eller surf & smil-imaget, eller det flortynne kompet til de flerstemte korene eller ... jeg vet da faen, noe er det i alle fall. Der det skulle rocka, spretter det, og Beach Boys roller aldri. Det er tynt, billig og pinlig hvitt det de gjør på «Surfin' USA», Chuck Berrys «Sweet little sixteen» med ny og ikke så bra tekst, og de andre tidlige r'n'b hitene deres. Beach Boys er hvit musikk for hvite, for å si det litt stygt. Eller som det er. De passer usedvanlig godt i kategorien pop, men aldri i rock. Og det er poprock som er tingen. Ja takk, begge deler.
I tillegg til alle kanonbankersene, «Good Vibrations», «Little deuce coupe», «God only knows», «Wouldn’t it be nice», «Do it again», «I get around», «’Til I die», «Heroes and villains», «Caroline, no», «Surfin’» og så videre, finnes tidligere ikke utgitte herligheter som «Ruby baby» (et outtake fra Beach Boys' Party!, i samme festmodus som «Barbara Ann»), mye av stoffet som var ment å bli Smile, som vel har vært litt tilgjengeligelig i noen år nå, samt alternative utgaver av låter, bl.a. flere mikser av «Heroes and villains», som nå framstår som Abbey Road, side to, to-tre år på forskudd, i denne boksen. Enn om de hadde tolvtommeren på denne tia. Da kunne vi fått «Heroes and villains» i fire-fem forskjellige utgaver og Beatles «Strawberry Fields» på samme måte.
Siden denne boksen er en best of & rest of-sak, får vi dessverre også fryktelige saker som «Kokomo».

Mange trekker fram Pet Sounds (1966) som ei plate på høyde med for eksempel Revolver, men ikke jeg. Har alltid vært glad i Pet Sounds, og dessuten Smile (1967 and onwards), men på høyde med Revolver? Mnæi.

●2014. Merkelig hvor streng jeg var med Beach Boys da. Mind you, på 80-tallet brukte jeg mye tid på å framsnakke og spille og peke og hør da! Beach Boys.
Og jeg glemte Dennis Wilsons to hjertelig vakre ballader «Lady» og «Forever». Bare «Forever» av disse to er med i denne boksen, men de er så gode at de begge må nevnes uansett. Jeg tror forresten at det er Dennis Wilson som er faren til Evan Dando. Og at John Lennon var Michael Caines halvbror.

BEATLES

The Beatles (2lp, 1968)

Abbey Road (1969)

Magical Mystery Tour (1967)

A Hard Day's Night (1964)

Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band (1967) 

Revolver (1966)

Beatles At the Hollywood Bowl (1977)
Love(2006)
Hamburg (den kommer)
Før Beatles eksisterte ikke ordet Beatles. Og før Beatles eksisterte ikke popmusikken som vi kjenner den i dag. Something will happen pleide de å si til hverandre når ting sto stille og alt virka håpløst.
Når jeg nå, 60 år senere, hører for eksempel «Please please me», «It won't be long» eller «She loves you» i en eller annen sammenheng, som regel er det jeg som spiller den av fra pc'en eller noen annen dings, aldri på radio, så gjør det noe med meg. Jeg blir alltid slått av så mye energi, så direkte, så høyt. Og så pent.
Går det an å gjøre alt det samtidig?
Fra jeg var så liten som jeg kan huske, som er langt tilbake, jeg kan faktisk huske den dagen da noen for første gang forsto hva jeg sa, er The Beatles et mysterium og en kilde til glede og velvære som ikke matches av noe annet. Beatles var for fantastisk til å være sant. Men likevel hadde de eksistert.
Det er bare Beatles som ikke kan roses høyt nok. Beatles er et annet ord for velvære og utter perfekthet, om det er noe som heter det.
De blanda den europeiske melodien med den barskeste rytmen fra jungelen, via Amerika. I teorien umulig, i praksis ikke. Ikke for Beatles. Og ingen har gjort det bedre. De gjorde ting først, de brøt grenser, grenser ingen visste eksisterte, ikke før etterpå, og ingen andre har klart å gjøre det på samme måte igjen. Fordi det er gjort. På et helt utrolig høyt nivå. De sjarmerte en hel generasjon av sin samtids musikere i den grad at disse glemte mye av sin egenart, på godt og vondt. De strakk strikken i alle retninger og lengre enn noen andre. De kobla ting, og tok dem fra hverandre. Og de fikk folk til å le, sammen. Love love love. De utvikla musikk og moter og trender mer på de snaue åtte årene de var plateartister enn hva som har skjedd tilsammen i de mange tiårene etter at Beatles ble oppløst. De tok over nyhetsbildet, som Covid-19, men på en vakker måte. Skapelsen nådde toppen her, en gang på 60-tallet. A perfect moment in time. Og det er et helt utrolig sammensurium av tilfeldigheter, hvor hvis en brikke hadde falt ut, ville alt havna i grøfta. Not for yourself but for the whole world were you born sto det over inngangen til skolen Paul og George gikk på i Liverpool.
Jeg tror ikke på noen religion eller noen -isme, men jeg tror på Beatles. Jesus kan ta seg et gitarkurs.
Fire fyrer med humor, kreativitet, trøkk og en sær vilje til å bryte regler, og med evnene de trengte for å gjøre det. Og ingen av de så teite ut, ikke noen gang i løpet av åtte år, de var alltid stilige.
Sia jeg var mye mindre enn jeg er nå, har jeg tatt meg selv i å få en litt trist følelse når noen sier de ikke liker Beatles. Første reaksjon er overrumpling (et rart ord), deretter denne tristheten. Jeg har fundert noe på dette, og etter litt føling fram og tilbake har jeg kommet til at tristheten dukker opp fordi jeg synes synd på folk når de sier sånt. Og denne følelsen er ekte, det er ikke jeg som er hoven. Jeg har litt av den samme reaksjonen når noen sier de ikke liker Rolling Stones også. Æ syns Eksæil Ån Mein Station e kjedeli æ, å Mick Jægger e no'tj nå flenk te å søng nei, men den der Ængji e itj så værst, litt Igls, den. Men der er jeg atskillig mer herda. Jeg synes ikke synd på disse lenger, det er mer jada, en dag vil du vel klare å knekke nøtter med ballene. Jeg har aldri hatt den der Beatles vs. Stones-greia. Allerede som sneip skjønte jeg at det var tåpelig; sjokolade eller is, liksom, er du idiot?  Og uansett vil jeg som regel ha begge deler. Jeg spiller luftgitar til stoneslåter, og bassluftgitar til beatleslåter. Det faller helt naturlig.

Så til saken.
The Beatles, eller Double White Album / White Album, jeg synes enda det er godt å si disse klengenavnene, har fulgt meg siden andre leveår, og vi er blitt ganske godt kjent etter hvert. Tretti låter, hvorav tjueåtte er guddommelige. John og Paul leverer sine saker som vanlig, det er første gang det virkelig løsner for George med fire perler av noen låter, og at Ringo debuterer som solokomponist er absolutt ok. Fire sider pop som gjør det aller meste av dagens klassikere til støv i sammenligning. Ta for eksempel side to på denne plata, ni låter; det er egentlig et helt album bare der. Det samme gjelder for side en, åtte låter, og det hadde helt sikkert ikke vært av det verre om «While my guitar weeps» hadde nådd «Hey Jude»-lengde, eller om «Back in the USSR»  ̶  som er noe så uhørt som et rocka Beach Boys  ̶  hadde skrensa inn enda en gang.
Etter et produktivt og innovativt år i 1967, to put it mildly, hangla det litt da Beatles gikk i studio i februar 1968. Låtene «Lady Madonna», «Hey Bulldog» og «Across the Universe» ble til. Alle fantastiske, men for sistnevntes del ikke i en god versjon. George hadde jobba på egen hånd og bidro med «The inner light», en av etterhvert ganske mange, egentlig, beatleslåter hvor bare den som skrev låta var med, med eller uten innleide folk eller med en av de andre. På papiret er jo dette en strålende ep, men ep'er var noe Beatles aldri hadde tatt på alvor, og da ser vi selvfølgelig bort fra at to måneder gamle Magical Mystery Tour var en dobbel-ep, og ep'en som medium var på denne tia på vei ut. «Lady Madonna» ble gitt ut på singel, med «The inner light» som b-side. Strålende singel. Men verden var godt tilvendt strålende Beatles-singler, og denne gjorde det ikke like ekstremt bra på listene som de tidligere singlene hadde gjort. Noe det samme skjedde i februar 1970 da «Let it be» ble sluppet på singel. Bare enda en Beatles-klassiker. Fy faan hvor bortskjemte dessertgenerasjonen var.
Deretter dro Beatles til India. Akkurat. En skulle sjekke om det var noe i meditasjon/religion/reinkarnasjon-greia. De ble der i flere uker, og tre av fire begynte etter hvert å kjede seg. Ringo dro hjem først. Men det var få distraksjoner i campen til Maharishi Yogi. Ikke noe dop, ikke noe sprit, ikke noe swinging London eller barrikader av hylende fans. Det var mest å sitte på tepper og tralle, meditere, høre på guruen, trekke friskluft og kjede seg. Optimal agenda for låtskriving. Tretti til førti låter ble skrevet på disse ukene, det aller meste av stoffet på White Album.
Etter at Paul kom i siget fra 1964-65 av, hadde han skrevet jamt og trutt, og etter hvert ble det sånn med George også, men John var en helt annen type. Han trengte en deadline, men da var han til gjengjeld veldig god. Da George Martin på nest siste innspillingsdag til Rubber Soul (1965) la fakta på bordet og forlangte to nye låter til dagen etter, for at det skulle bli nok stoff til en lp og en singel, dukka Paul og John opp med hver sin låt noen timer senere, «You won't see me» og «Girl». Da noen i 1967 gjorde Beatles obs på at det var bare noen uker igjen til Our World-programmet skulle gå på lufta, foran mange millioner tv-seere  ̶  programmet var den aller første satelittoverførte sendinga  ̶  og Beatles hadde lovt å levere en ny sang til eventen, skrev John «All you need is love». John klaga i intervjuer på 70-tallet på at ... and then Paul said it was time to make an album and had lots of songs, og at John alltid var på etterskudd, men en kan jo tenke at du visste vel det du også, du kunne vel starta litt tidligere? Lennon var lat, han sa det selv. Han planla å slippe nok singler til at debuten som albumartist kunne bli en singelsamling. Og det kunne jo se sånn ut etter Give Peace A Chance (1969), Cold Turkey (1969) og Instant Karma! (1970).
Så India var bra for Beatles. Og oss.

Noen hevder at The Beatles er fire soloartister samla på fire platesider, men jeg vet ikke. Selv om John bidrar med null og niks på noen låter, så er det jo sånn for Ringo, Paul og George óg, men ikke så ofte. Paul var studiognomen, det var han som bodde nærmest og som møtte opp først og som dro hjem sist, og han elska å forske på musikken, sin egen og andres, å bidra og jobbe. Det skal vi være glade for. De andre hadde ikke like mye maur i rævva. Og en kan jo forstå at John syntes det ble vel mye dilldall og sukker på honning når Paul serverte «Ob-la-di, ob-la-da», etterfulgt av «Rocky Raccoon», etterfulgt av «I will». Ikke desto mindre, John bidro også. Sjekk utgaven av «Ob-la-di, ob-la-da» før Johns piano kom på. Den er ille. Anthology 3, disk 1. Å påstå, som Yan Friis gjør i sin veldig artige og interessante bok Beatles Og Jeg (2014), at det var bare Paul som dro lasset og forsøkte å heve nivået, er feil. Samme bok, fremdeles artig lesing, og som ble fordøyd i løpet av et par kvelder her i godstolen: Det var ikke bare John som kunne være hestkuk. Se videoen til «Revolution» hvor de synger til playback. Paul flåser med koringa hele veien, og to og et halvt minutt uti er John tydelig, og veldig, irritert. Sint, er kanskje ordet. Paul kunne sabotere når han var i det hjørnet han også. Det var ikke bare tull det John sa på 70-tallet, selv om han gikk varm til tider. Og det er ikke sånn som det ble framstilt i åra etter Lennons død, at det bare var Lennon som var genial, og det er ikke som det framstilles i Yans bok, at det bare var Paul som jobba for bandets beste og at det bare var John som ødela. Rart det der; en sak har ofte to sider, sånn som lp-plater.
Det er mange sanger på White Album som også alene står som genialt framførte  popmesterverk. Pauls «Martha my dear», «Ob-la-di, ob-la-da» og «Honey pie», Johns «Dear Prudence», «Glass onion» og herlig engelske «Cry baby cry», Georges «Long long long», «Piggies» og «While my guitar weeps». Og «Savoy truffle». Egentlig alt. Det er sanger hvor erfaring og nytenking kommer til nytte, og Beatles får god hjelp av de flinke studioteknikerne i Abbey Road Studios. Takk hederskaren Chris Thomas for harpsikorden på «Piggies». Ikke at bruken harpsikord var en nyvinning, selvfølgelig var den ikke det, men det er på «Piggies» at den er alfa og omega. Ringos «Don't pass me by» er en kødd, en throw-away, men den blir til noe mye bedre, og morsommere, i hendene på Beatles og bakmennene. Og det gjør seg med sånne brekk når klassikerne kommer fortløpende, noe Elvis Costello ikke huska på Get Happy!! (1980) og et par andre plater.
Så er det de låtene en liksom lurer på hvorfor ikke ble åpningslåter på side to eller side fire eller ... «I'm so tired», en låt som jeg alltid har hatt som en Lennon-favoritt, og «Sexy Sadie», sexy vakker, og sunget som bare John Lennon kunne det, og selvfølgelig «While my guitar gently weeps». Nest sist på ei side en?!
De brukte en kveld på å bli enige om oppsettet, og George var ikke der.
Så er det ekstremitetene. «Wild honey pie», «Why don't we do it in the road», «Helter skelter» og «Revolution #9», og «Don't pass me by», i sin barnslige simplisitet. Som nevnt, avbrekk er av det gode. The Beatles er en lang og innholdsrik forestilling, den blir aldri kjedelig og en blir aldri bråmett.
En sang fikk stor betydning for Paul spesielt, han forsøkte å lage denne låten på nytt mange ganger i åra som kom, «Happiness is a warm gun»; å sette sammen noen stubber og halve låter til én sang, noe John gjorde (med Georges hjelp) første gang på «She said she said». «Long haired lady» og «Uncle Albert/Admiral Halsey» på Ram (1971), «Picasso's last words» og tittellåten på Band On The Run (1973), «Morse Moose and The Grey Goose» på London Town (1978), «The pound is sinking» på Tug Of War (1982) er alle av den sorten, og det er flere. John gjorde det også («God» på Plastic Ono Band i 1970 og «(Just like) Starting over» på Double Fantasty (1980), og de hadde samme medley-tanken på side to av Abbey Road. Til gangs.
White Album inneholder verdens råeste låt (ikke raskeste, og ikke mest fuzza), «Helter skelter», hamra av Ringo, dunka på bass av John og Paul og vrengt innsida ut av Paul, George og John. Den er en standard-Paul-låt, men med topping, mye skeiv topping. When I get to the bottom I go back to the top of the slide. Så det er en sommer-låt, dette? Where I stop and I turn and I go for a ride. Ja, kanskje. 'Till I get to the bottom AND I SEE YOU AGAIN. YEAHYEAHHAHAHA. Sunget av en tulling med en uhyggelig rå stemme. Mange har forsøkt å overgå den og noen idioter har til og med covra den. To no use, for «Helter skelter», originalen, er fremdeles Den Råeste Låten I Verden.
Her er også happy-hippien Donovans beste bidrag. Han lærte John klimprefiguren han brukte i «Julia», «Dear Prudence», «Everybody had a hard year» (senere brukt i «I've got a feeling») og «Look at me» (på Plastic Ono Band, skrevet i 1968).
Sånne motpoler som «Helter skelter» og «Julia» kan altså finnes på ett og samme album. Førstnevnte brutal som juling, jeg mener; som juling, den andre en var, sart drøm av en melodi, til en ærlig tekst med følelser, framført av John helt alene. To akustiske gitarer, vokal og andrestemme. Han kunne også være musiker.
Paul bodde i gangavstand til Abbey Road, mens de andre holdt til i sine hus på landet. Paul var ofte tidlig ute, en time eller to før de andre, og derfor kunne han smelle inn låter på egen hånd før de andre dukka opp eller etter at de andre hadde dratt hjem. Demoen til «Come and get it», spilt inn i 1969, som også ble kompet i den utgitte versjonen med Badfinger, tok en halvtime. «Wild honey pie», Paul McCartney solo igjen, tok ikke så mye lenger. «Martha my dear» og «Why don't we do it in the road» er begge Paul alene, med studiomusikere på blås på «Martha» og Ringo på trommer på «Why don't we do it in the road». I andre studio i Abbey Road-bygningen var John og George opptatt med sine låter. Og til de som mener «Wild honey pie» er en av Beatles' dårlige låter. Det er feil. «Wild honey pie» er en en-minutts sinnssyk stomp mellom to kvalitet-singalongs, «Ob-la-di, ob-la-da» og «The continuing story of Bungalow Bill». Har du noen gang hørt mer hystering bending av strenger enn på «Wild honey pie»?
«Yer blues» ikke bare beviser at Beatles var et dundrende godt bluesband også  ̶  og må ha fått enkelte i Stones til å lure på hva de gjorde galt  ̶  den inneholder kanskje den beste stemme-knekken noensinne tatt ned på teip. 2:10. Gåsehud. På plate.
«Blackbird». Ikke bare enda en evergreen fra Paul McCartney. Eller, jo; enda en, ikke bare. Enkel, vakker, opp-i-dagen, spilt i en klassisk spansk gitarfigur som enda ikke hadde blitt benytta av et rockeband.

I 1968 var det bare et år siden 1967, og det er elementer fra psykedeliaen som går igjen på White Album. Skygger. På «Dear Prudence», og «Cry baby cry», ikke minst. Sistnevnte skrevet i 1967. «Dear Prudence» åpner som en sommerdag. John har nettopp våkna i campen i India, mens Prudence Farrow fremdeles er på rommet sitt. Tror John ble litt forelska i snerte Prudence, søstra til snerte Mia Farrow. Han var god til å lage søvnige, drømmeaktige låter, John. «I'm only sleeping» (så klart), «Lucy in the sky with diamonds», «Girl», «Julia», «Strawberry Fields forever», «I'm so tired», «Cry baby cry». Og «Love» på Plastic Ono Band, «Jealous guy» (enda en sang skrevet i India, da med tittelen «Child of nature») på Imagine (1971), «#9 Dream» på soloplata Walls And Bridges (1974), og, jeg glemte nesten «Across the Universe», en av få låter Beatles ikke fikk til, men som de sikkert hadde gjort den definitive versjonen av om de hadde holdt på noen år til. «Across the Universe» kunne glidd inn på Walls And Bridges, med lennonsk 1974-produksjon, ikke à la, men litt som «#9 Dream», men den ville skilt seg ut som mye bedre enn resten av albumet.

Jeg skrev innnledningsvis Tretti låter, hvorav tjueåtte er guddommelige. Ok, «Rocky Raccoon» er tvilsom. Den skulle vært kortere og med et slags sluttpoeng, fortellerwise. Men før jeg forsto en hel setning på engelsk var den en av favorittene mine. «Good night» er også en sånn som jeg alltid hopper over. Forståelig at John ga den til Ringo, på tross av det var Johns nattasang til Julian. Han høres ikke ut som en inspirert far, John, heller ikke på demoen hvor han synger selv, selv om den utgaven er bedre enn George Martins orkestrerte versjon, her på verdens beste plate ever noen sinne.

Singelen Hey Jude ble gitt ut sent på sommeren i 1968, med «Revolution» som b-side, og var så fengende at muttern, som hadde gått lei av dem i 1966-67, på grunn av alt tullet, igjen tok til vettet og syntes at de synger veldig fint. På White Album dukker første utgave av «Revolution» opp, som åpningsspor på side fire, «Revolution #1». Det de har fått til å virke som en løs jam er i virkeligheten en rabid redigert sak; fra ti til fire minutter. Hør den uklippa utgaven her. Her er lyder, stemninger, riffs og hooks som skulle komme igjen, også på soloplatene. Sjekk for eksempel Johns «I'm losing you» på Double Fantasy (1980), et av de bedre sporene på den plata. «Revolution # 9» høres ikke så pladask plutselig ut, og så beyond any reason, etter å ha hørt den uredigerte versjonen av «# 1». Mama, dada. Rart at ikke noe av dette ble med på Love (2006).
Og faan at de ikke gjorde hele «Revolution»-greia til ei hel side på White Album, som Dylan gjorde med «Sad eyed lady from the Lowlands» på Blonde On Blonde (1966). Men, Beatles kopierte aldri andre. Enda en ting som skiller Beatles fra resten.

På den tia da Iran og Irak konkurrerte om hvem som greide å lempe mest kanonføde foran hverandres artilleri, poengterte Yan Friis i Det Nye at trommene på The Beatles hørtes ut som pappesker. Og han hadde rett, men det er i stereo-miksene, i mono-utgave høres skarpen skarp ut, med kakk, metallklang og bunn, sånn som en god skarp skal være.

www.thewhitealbumproject.com er en grundig side om The Beatles, skrevet av folk som er enda mer nerd på denne plata enn meg. Vel, noen av dem.
Se under reviews; å skrive uinspirert og selvfølgelig om plater er ikke noe som er kommet de siste tiåra, de klarte det med glans allerede på 60-tallet. Til og med besserwisser-haka er på plass. Boring almost beyond belief, der altså.

Og spørsmålet om White Album skulle vært redigert ned til en enkel plate, vi lar Paul svare på det. "It was great. It sold. It's the bloody Beatles' White Album. Shut up!"

Jeg blir aldri helt komfortabel med Let It Be... Naked (2003). Jeg vet det er Pauls mikser, og det er jo garantert riktig, men så er det med tidlige inntrykk og alt det der. Men, Pauls miks av tittellåta tar fram nye ting og er knall. Akkurat den er sikker.
Ellers er det andre alternatve teiks av disse låtene, eller andre mikser, de fra Get Back-innspillingene, som har magi og mye vakkert. Og alt er vel gitt ut om et hundre år.
Jeg gleder meg til jul, og til at den nye utgaven av Let It Be-filmen kommer. Som visstnok skal være mye triveligere enn den vanlige, ganske grå og kjedelige utgaven.  Med unntak av Let It Be liker jeg alle filmene. A hard Day's Night, Help, Magical Mystery Tour og Yellow Submarine. Det er nok Magical Mystery Tour jeg har sett mest, noen scener forstyrrende mange ganger. Spaghetti incidenten leder overlegent.

● 2019. Her er enda flere som har grubla på White Album. thebeatlesnaked.

Det var noen plater i samlinga til foreldrene mine jeg spilte ofte. Da jeg lærte å lese, oppdaga jeg at det sto det samme på nesten alle platene. Beatles, sto det. Noen singler var uten cover, alle hadde forskjellige etiketter, og det var veldig lite som tilsa at det var noe slektskap mellom de som var avbilda på singelen Yesterday (1965) og lp'ene Magical Mystery Tour og Hey Jude (1970). De forandra utseende like raskt og radikalt som de utvikla musikken. Jeg var ei stund overbevist om at kjæresten til barnevakta mi var den samme mannen som hadde skjegg og briller på Hey Jude.
Det var ikke han likevel.
Den merkelige samleplata Hey Jude, amerikansk, men også utgitt i Norway, var min favoritt. Jeg var ikke mer enn fire-fem år da jeg fikk lov av muttern å sette på plater selv. Jeg klarte å holde platene uten å plante fingeravtrykk over alt. Noe fattern aldri fant ut av. Det skifta hva som var favorittlåten på Hey Jude, men halvparten av sporene veksla på å være nummer en. Og jeg ante ikke at disse sangene hadde noe annet felles enn at de var på den samme plata.

Can't buy me love | I should have known better | Paperback writer | Rain | Lady Madonna | Revolution
Hey Jude | Old brown shoe | Don't let me down | The ballad of John and Yoko

Jeg hadde ingen forestilling om konseptene singel og album. Jeg trodde det var snakk om en sang, og en sang til på andre sia, og de store platene hadde mange sanger på hver side. At det var samme artist som som spilte «Yesterday» på ei side av de små platene og samme artist som framførte baksia, «Act naturally», var noe som aldri ensa meg. Heller ikke at det var samme artist som spilte den lange kjempefine sangen «Hey Jude» og den helt annerledes sangen «Revolution» på ei anna lita-plate, ei med et eple på etiketten. Det ble ikke enklere av det fantes enda ei singelplate i samlinga med det eplet, George Harrsions My Sweet Lord, med «Isn't it a pity» på baksia. Den hørtes ikke ut som den andre eple-plata, mer som ei slags religiøs plate. Men den var veldig fin.
Jeg innså at jeg var en fan, eller en fans som det het på norsk. Ikke bare Liverpool-fan, men Beatles-fan også. Beatles var et mysterium jeg skulle bruke mange timer på hver dag i mange år framover. Jeg var helt alene om dette. Ingen andre likte Beatles, mange hadde ikke hørt om dem, og de som hadde hørt dem var lei dem. Beatles var noe som hadde skjedd for lenge sia, nå var det Boney M som var ledende.
Den sommeren Argentina vant VM spilte vi mye fotball i hagen til en kompis mens vi venta på at kampene skulle begynne. Foreldrene til kompisen hadde også ei Beatles-plate. Vi plasserte høyttalerne i vinduskarmen og spilte førstesida av den plata mens vi dribla mellom ripsbuskene. Det rare var at sangene var veldig kjente for meg og samtidig helt nye. Plata var White Album. Jeg hadde fått den inn med morsmelka, og følelsen av å høre den igjen var helt ... morsmelk. Hvor er den hvite plata med Beatles? var alt jeg var interesserte meg for resten av sommeren. Utpå høsten fant jeg den hos en onkel og beslagla den umiddelbart. Side en ble spilt til jeg kunne alt utenat, det tok kanskje en måned. Av en eller annen grunn hadde jeg enda ikke satt stiften ned på noen av de andre sidene. Det kan skyldes at jeg forsøkte, men landa på side fire, spor fem, «Revolution # 9», og rygga tilbake. Til herlige side en. Da jeg hadde spilt i hjel side en, tok jeg likevel sjansen på å sette stiften ned på side to og, vel, det var vel som å finne Paradis, eller som å finne tre Paradis, et på hver sin plateside.

Jeg lurte oldemora mi til å kjøpe Rock And Roll Music (1976) til meg i julegave i 1976. Den var dobbel og kosta kroner 99. Hun sendte meg ut med en hundrelapp, tilsvarer kanskje en femhundrelapp i dag, og jeg kom tilbake med albumet og ei krone i vekslepenger. Denne gangen var det åpningslåta på albumet som tok meg. «Twist and shout». I øreklokkene på Sørlie Musikk på Steinkjer hørte jeg rom, og lyd som smalt i veggene og tilbake. Lyden fra Abbey Road Studio 1 fjetra meg. Det hørtes så stort og rått ut. Jula etter ønska jeg meg Beatles At The Hollywood Bowl av muttern. Hun kjøpte den tidlig i desember fra en plateklubb. Ja, det fantes plateklubber, sånn som det finnes bokklubber nå. Men hun pakka den inn så fort den var i hus. Dette ble vanskelig. Jeg måtte åpne julegaven, og så måtte jeg pakke den inn igjen, uten at det vistes. Noe jeg gjorde hver dag fram til julaften. Da var det ikke mer lim igjen på teipen som holdt gavepapiret sammen, og jeg kunne plata utenat. Hollywood Bowl hadde en lekker innerpose. Bilder av samtlige Beatles-album, med låtene sirlig oppført under. Jeg kunne oppsettet på alle platene før jeg visste betydningen av de fleste ordene.
I musikkrommet på skolen var det to Beatles-plater, de doble samlerne 1962-1966 og 1967-1970, begge utgitt i 1973. Læreren spilte av og til noen sanger når vi hadde matpause, men han var gnien. Tror ikke han likte Beatles, og ingen i klassen skjønte hva jeg masa om. Så, for å høre disse platene måtte jeg begå innbrudd. Det var enkelt. Jeg løsna hempene på et vindu i gymsalen, kom tilbake på kvelden, lirka opp vinduet, klatra ned ribbeveggen og ... ingen dører var låste. I mørket på musikkrommet spilte jeg lavt. Kanskje én side før jeg lista meg samme veien ut igjen. Passa på at alt var i orden. Sto skapdøra til stereoanlegget halvåpent da jeg kom, lot jeg det være halvåpent da jeg dro. Var volumet skrudd til fire og en halv, justerte jeg det tilbake til fire og en halv. Skoene mine hadde jeg i jakkelommene. Dette gikk veldig fint i lang tid, helt jeg tok med noen kompiser og vi begynte å stjele fra lageret. Jeg hadde et arsenal av tegnebøker, viskelær, blyanter, passer og vinkellinjaler. Og hele esker med fargekritt. Jeg skulle ha rappa ei tavle også. Hvorfor det ble så god plass på lageret, og hvem som var de skyldige, fant ingen ut av. Rart jeg ikke ble tatt, for jeg fikk skylda for det meste læreren mente det skulle deles ut skyld for.

Jeg sparte til hver eneste Beatles-plate. Lommepenger, flaskepant, bursdager, jul. Platebutikker fantes over alt, like selvfølgelig som bensinstasjoner. Til og med på Stjørdal. Jeg prioriterte etter hvilke titler som fenga mest og hvilke omslag som var tøffest. Jeg venta lenge med Sgt. Pepper fordi jeg syntes coveret ligna på svensk is-papir. Og jeg husker hver eneste plate, hvordan de gjorde inntrykk, hvordan de satte seg, prega meg. Hva jeg spiste til kveldsmat, hvilke tegneserier jeg leste, hva som skjedde på Dagsrevyen, hvilke familieselskaper jeg måtte være med på, jenter. Den sommeren som ble spolert fordi de gode låtene på Help! (1965) var de jeg hadde hørt før, mens de andre låt plastpose. Lite er verre enn når en tittel blåser opp forventningene, og så viser ballongen seg å være en brukt kondom. «Tell me what you see», «It's only love», «You're going to lose that girl», «You like me too much». Og «Another girl» og «I need you» er ikke akkurat slagskip i Beatles-diskografien. På slutten av denne sommeren kassett-kopierte jeg Plastic Ono Band fra onkels lp, og inngangen til høsten ble jævlig fin. Jeg fikk hans Wings Wild Life (1971) også, fordi det var hakk i den og fordi han syntes den var pudding. Jeg, derimot, spilte den så mye at da jeg fikk høre den uten hakk, mange år senere, så mista mellomspillet i «Tomorrow» litt av sin sjarm.
Det skjedde i tiåret etter at Beatles var oppløst, men Beatles lekte med meg.
Innerst inne visste jeg at det var over. Det var sånn det starta, og det er en følelse jeg er blitt vant til. 2015 er et dårligere år enn 2014. Og 1996 var jævlig mye bedre enn ... alle åra etterpå. Det går nedover.
Deretter åpna verden seg, i 1978-79, med new wave, pønk og pop i ei uoversiktlig herlig blanding av alt mellom himmel og jord. Eller, det var heller en overgang til å følge med på hva som skjedde. Som Beatles-fan hadde en knagg for alt.

Så sent som i fjor fikk jeg et snev av beatlesfølelsen min igjen, for første gang på 20 år, da jeg sist hørte noe som for meg var noe nytt Beatles. Jeg fikk tak i en ikke utgitt Harrison-sak fra 1968 med tittelen «Circles». Den låten hadde jeg for så vidt hørt før  ̶  den er på Georges Gone Troppo fra 1982  ̶  men i Beatles-tapning var magien der. En helt ubeskrivelig god følelse av spenning og velvære. Det var så herlig at jeg grein.
Heroin? Nei, tusen mange takk, gi meg noen strofer uhørt Beatles.

Det finnes bare noen få Beatles-låter jeg ikke liker. Tre, kanskje fire. «Little child» på Please Please Me (1963) og «Mr Moonlight» på Beatles For Sale (1964) er de aller verste.
Visst finnes det kutt som ligger nære dilldall og filler på plater som With The Beatles (1963) og Let It Be (1970), og på Help! (1965) og Yellow Submarine (1969) finnes det mye av sorten, men herregud; å gi Abbey Road sekser på terningen og Magical Mystery Tour treer blir for min del helt rart. Å skjelle ut Beatles for sistnevne er sykt. Magical Mystery Tour skal liksom være et dårlig album? Magical Mystery Tour inneholder faktisk «I am the walrus». Og «Penny Lane». Og «All you need is love». Og «Strawberry Fields». Den var opprinnelig ei samleplate. I våre dager blir vi jo yre bare noen presterer noe som ligner litt, på noe, i en av disse låtene. Sia før skolealder har jeg hatt «Blue Jay Way» som en av favorittene på Magical Mystery Tour, den er lillebroren til «I am the walrus», en lillebror som har fått være oppe litt for sent. Dessuten er «Baby you're a rich man», «Fool on the Hill» og «Hello Goodbye» på Magical Mystery Tour, samt tittellåten og hvor lenge er det siden du hørte en original poplåt på høyde med noen av disse, hæ?

Abbey Road er ved siden av Sgt. Pepper den mest, eh, proffe, plata. Godt håndtverk, i tet produksjonsmessig, med noen nyvinninger som bruken av moog, men først og fremst et solid albumprodukt, hardpakka med gode låter.
I 1969 hadde mange band kommet oppå sia av Beatles, Beatles var ikke enerådende i bransjen vi-gjør-hva-vi-vil-og-vi-gjør-det-først lenger, som de hadde vært fram til 1967. Og de nærma seg tretti. Så, kunne dette vokse inn i himmelen. Kunne Beatles levere et album i 1969 som likevel tok innersvingen på alle og samtidig satte nye salgsrekorder. Ja.

Tenk over dette bittelitt. De laga to lp’er, altså 2 x 14 låter og flere singler pr år. Bra band, Beatles. Samtidig som de spilte inn Rubber Soul gjorde de singelen We can work it out/Day Tripper, og ga den ut samme dag som albumet.

Ni hundreprosents Beatles-singler.

I feel fine / She's a woman (1964)
We can work it out / Day tripper (1965)
Paperback writer / Rain (1966)
Strawberry Fields / Penny Lane (1967)
All you need is love / Baby you're a rich man (1967)
Lady Madonna / The inner light (1968)
Hey Jude / Revolution (1968)
Get back / Don't let me down (1969)
The ballad of John and Yoko / Old brown shoe (1969)

Dette var skikkelige singler, a- og b-sider, ikke tatt fra album. Noen av dem er doble a-sider.
I USA og i enkelte andre land ble andre opplagte singel-låter fra album gitt ut, nesten alltid med så mye suksess at det skulle vært plass til flere parallelle diskografier. For å ta et godt eksempel. Beatles For Sale (1964) inneholder «I'm a loser», «No reply», «I don't want to spoil the party» og «I'll follow the sun». Alle opplagte schlägere, i hvilken som helst bok, og albumet inneholder «Rock and roll music» og «Eight days a week». De to siste ble faktisk gitt ut som singel i Norge og er den mest solgte Beatles-singelen her til lands. Ingen av de nevnte Beatles For Sale-låtene ble utgitt på singel i Storbritannia, neida; Beatles ga ut en singel i tillegg til albumet, I Feel Fine.
Beatles For Sale er ei fin samling. Den mest Carl Perkins/country-inspirerte plata. Hadde de heller gjort Buddy Holly-låta «Don't ever change» i stedet for «Mr Moonlight», og noe anna enn «Kansas City/Hey hey hey», ville plata vært 100%.
En god versjon av «Don't ever change» finnes på Live At The BBC (1994).
All You Need Is Love-singelen var ikke en dobbel a-side, men den den har en A klasse b-side, som «Rain» var på Paperback Writer. «Baby you're a rich man» er en insisterende, repeterende, burlesk vil!vil!vil!-sak, den stanger, forsøker å rocke, og til slutt er det viljen til å få det til som gjør at det rocker. Litt Pavement på en måte, tretti år før Pavement. Den buldrer, i midtempo, en litt stressa hjerterytme, og renner over av gitar-skurr, piano, perkusjon, trommer og sang. Den har dessuten noe av det mest kompromissløse, herligste og høyeste bass-spillet gitt ut på plate. Forøvrig er den er også et resultat av å spille teiper baklengs. Teknikerne i Olympic Studios var sjokkert over hva Lennon kunne gjøre med stemmen sin. Abbey Road var fullbooka så Beatles måtte dra til Olympic for å legge vokal på «Baby, you're a rich man». Og det er en fantastisk vokalprestasjon, like fantastisk som Johns tasling på klaviolin og Paul og Johns koring. People. Ikke mange ukene etter gjorde Paul og John en ganske lik falsett-jobb da de kora på Rolling Stones' «Dandeilon», «We love you» og «Sing this all together». De to førstnevnte ble løfta inn i himmelen.
Det er noen sanger i Beatles-diskografien som er spleisa. En del Lennon og en del McCartney. «Baby, you're a rich man» er en sånn. De drømmeaktige vakre versene og så noe motownsk i refrengene. Pussig blading. Eller «Yellow submarine», som var verdens tristeste sang i Lennons demoutgave, men som med Pauls refreng ble en artig barnevise, og en gigant-hit. Jeg elsker begge to, men det ville vært utrolig herlig å kunne hørt dem begge med hva John kunne kommet opp med av refrenger til disse to. I Get Back hører vi John og Paul snakke om dette, og John sier noe sånt som You know I didn't always like what you did with them. Implisitt; men det var løsninga vi fant. Det finnes mange flere eksempler hvor de utfylte hverandre på smidigere vis, «We can work it out» og «Michelle» har begge eminente mellomspill/stikk signert John, I have always thought... og I love you I love you I love you.

A Hard Day's Night er en annen favoritt. Kanskje det mest rocka av alle Beatles-albumene, åpen hi-hat over en lav sko, og det første albumet med bare selvskrevet musikk. Oppi dette øset med rett fram poplåter med trøkk er det noen helt utrolige ballader. «If I fell», «And I love her», «I'll be back». Og en oppned countrysak, «I'll cry instead». Åtte av tretten spor er rene Lennon-komposisjoner. For å sette det litt på kanten av spissen så er flere av låtene John-skriver-på-samlebånd, men så tidlig i karrieren var selv den framgangsmåten vellykka. Ikke så vellykka senere, på soloplata Mind Games fra 1973, for å ta et skikkelig godt (dårlig) eksempel. «I call your name», kanskje den første låten John skrev, ble innspilt samtidig, men ble gitt ut på ep'en Long Tall Sally (1964). Den ville vært det perfekte fjortende sporet på A Hard Day's Night.

Det er enten eller på Help. Enten helt fantastisk, eller ganske labert. Førstnevnte gjelder for «Help», «Ticket to ride», «I've just seen a face», «Yesterday», «You've got to hide your love away». Jeg klarer ikke å høre på studioversjonen av «Dizzy Miss Lizzy», og «It's only love» og «You're gonna lose that girl» er sånne jeg prøver å unngå.

1966 var noe så rart som et år med bare en Beatles-singel og ett Beatles-album. En singel. Et album. Bare 16 nye låter på et år. Denne singelen og dette albumet er noe som overlapper noe så vanvittig, kanskje mer enn «Strawberry Fields»/«Penny Lane» og Sgt Pepper i 1967, eller Sgt Pepper og «All you need is love»/«Baby you're a rich man».
«Paperback writer» kunne lett vært spor to på Revolver. Men «Rain», nei, den står fremdeles som en av de beste b-sidene noen gang. Ikke en hit, men et kolossalt spesielt spor og en veldig god sang; en skikkelig b-side, en av de som utkonkurrerer a-sida etter hvert.
1966 og Revolver er i min Beatles-forståelse det året og det albumet hvor Beatles holder på å stivne, evt. størkne, evt. dø, selv om de spreller. De låtene John leverte var spesielle nok. «Tomorrow never knows» var til da det mest uforståelige Beatles hadde prestert, sikkert like uforståelig som «Revolution #9» var i 1968. Men bak denne veggen av lydmontasjer og slagverk er det en vakker, skummel og uvanlig melodi. Den er også ny rekord i å ligge på samme akkord lengst mulig, hele låta faktisk. «Ticket to ride» og «Norwegian wood» ble grundig slått.
«She said, she said» og «And your bird can sing» er også pene, og samtidig litt tvugne. «I'm only sleeping» er bare fenomenal, en av mine Lennon-favoritter, mens «Dr Robert» for meg er den første trad-rockeren fra Lennon som ikke gjør noe. Alle 1966-låtene fra John, minus «Dr Robert», er over den samme lesten, et band med mye Rickenbacker, mer McCartney-gitar enn noen gang tidligere, en crisp skarptromme, baklengslyder, høyere bass en noen gang før på tåkete låter med driv.
Byrds 5th Dimension er nærmeste slekningen, spilt inn på samme tid, men utgitt en måned før Revolver. Der for eksempel Abbey Road hadde arpeggio gitartema som en gjenganger og typisk for Abbey Road («I want you», «Because», «You never give me your money», «Carry that weight») er det mye indisk-klingende på Revolver. Jeg tenker ikke først og fremst på Harrisons «Love to you» med sitarene, men i mange av melodiene er det noe indisk og fram til da fremmed litt over alt. Det er her at «Rain» kommer inn enda en gang.
Ingen ballader fra John i 66. Rart. Paul har sine. Smellvakre «Here there and everywhere» (en av Johns favoritter), vakre og skrudde «For No One» og om mulig enda vakrere «Eleanor Rigby». Paul ville lage en Motown og kom opp med «Got to get you into my life». Den er også litt tvungen, men vent til noen skrur en god miks av den. Det er en fantastisk komposisjon. Du store julenisse hvor herlig det ville vært om noen fant en versjon av «Got to get you into my life» spilt av The Funk Brothers og sunget av The Supremes. Det finnes øveopptak av Wings fra 1979 hvor de gjør «Got to get you into my life». Det er kanskje den beste versjonen jeg har hørt. Den funker.
«Good day sunshine» er som en fin sommerdag. Innbydende, optimistisk, full av lys; typisk McCartney. «Taxman» er første gangen George virkelig kommer med et essensielt bidrag.
På de to andre han skrev til Revolver, «Love to you» og ... jeg glemmer faktisk ganske ofte hva den heter, «I want to tell you», er George fremdeles i startgropa. Men, George
skrev også «The art of dying» og «Isn't it a pity» i 1966, som ble helt fantastiske på All Things Must Pass, så kanskje «I want to tell you» og «Love you to» også hadde blitt
løfta om George hadde latt dem modne litt. Det veldig ekle med noen av Georges låter er at i Beatles-tapning blir de noen ganger stemoderlig behandla av Paul, og da i koringa. I alle fall jeg hører at Paul korer liksom overbærende. Han gjør det på «I want to tell» you og han gjorde det live med «If I needed someone». Han gjør det fordundre meg igjen når George prøver å lære dem «All things must pass» og «I me mine» i januar 1969. Endelig fikk jeg brukt ordet fordundre i en setning. Ah!
Det er ikke noe galt med «Yellow submarine», forresten. Det er helt i orden med en barnesang i ny og ne, kanskje spesielt når sangen har fått navn fra en syrepille.
Coveret og lyden og alt det mystiske gjør at Revolver er et av de beste albumene, en av Beatles-platene med særegen lyd og sjel.

Ofte blir nye plater omtalt som tiårets Sgt. Pepper, årets Revolver, gjerne tre-fire plater i løpet av et år, eller band som det nye Beatles. Og det er jo tragisk. Eller?
Hilsen bekymret.

Kjære bekymret!
Greit nok at det kan ligne litt her og der, og at band har stort potensial. Men at dette enda er malen, mange tiår etter Beatles' oppløsning, sier mye om hvilket utrolig bra band Beatles var. Det er for eksempel ytterst sjeldent å komme over en vokalist så steikanes god som Paul McCartney. Eller en låtsnekker. Men i Beatles var det to fantastiske vokalister og etter hvert tre eminente låtskrivere; en usannsynlig samling av talent. Sammen hadde de en egen magi/karisma, og energi, som var helt enestående. Når andre artister gjør coverversjoner av beatleslåter, mangler denne karismaen (naturlig nok), og prosjektet er i utgangspunktet dødfødt. I farta husker jeg bare ett band som kunne matche Beatles, dvs. de hadde noe eget som kunne gjøre det like magisk som originalen.

Stones’ versjon av «I wanna be your man» er faktisk bedre enn originalen. Og ingen av dem var stygge eller kjedelige. I Beatles, altså.

Når de i tillegg hadde tid og sted, og andre viktige tilfeldigheter på sin side, gikk det som det gikk.
Hør her. En gjennomsnitts Beatles-solokarriere tar rotta på det aller meste av andre karrierer i populærmusikkens vidunderlige verden. Her er vi helt klare.
Hilsen sjefen.



En litt annerledes konsertplate er Beatles At The Hollywood Bowl (1977). Annerledes i betydningen respons fra publikum. Opptak fra Beatles andre (1964) og fjerde (1965) USA-turne, da Beatlemania var på sitt mest intense. Beatles gjør nytte av hardkjøret i Hamburg og flyter på samspill og erfaring, uten mulighet til å høre seg selv i all hylinga. Hver sin 50 watts forsterker (med ledning) var hi-teck på denne tida, og ingen hadde tenkt tanken på monitoring. Bootlegs avslører at det var de minst bra spilte låtene, og de Lennon spontan-omskrev tekstene til, som ikke ble med på Hollywood Bowl. Tv-opptakene fra Shea Stadium i 1965, og bootlegs, viser at Beatles gjorde konserter godt over snittet i Hollywood Bowl. For min del kunne begge konsertene vært utgitt i sin helhet. Jeg mener dessuten at noen av liveversjonene her overgår studioversjonene, og da spesielt «She's A Woman», «Dizzy Miss Lizzy», «Boys», I've been told that when a boy kiss a girl / They take a trip around the world / Bop shoup, m'bop bop shoup, og «Long Tall Sally», for ikke å glemme «A Hard Day's Night» hvor Paul gir jernet i mellomspillene, til forskjell fra studioversjonen hvor han virker å ikke være helt på høyde med situasjonen. Noen mener plata er ubrukelig pga all publikumssupporten, jeg setter derimot pris på litt stemning. Ettersom denne er en glemt sak som ikke er blitt utgitt på cd, må jeg presisere at også denne er en Beatles-klassiker. Og nå spurter sjefene i EMI til trykkeriet. Selvfølgelig ble opptakene gjort på en sånn måte at det er omtrent umulig å remikse dem til noe bedre. Likevel er det sikkert mye som kunne vært retta opp med en real omgang remastring.

● 2016. Joda, sjefene kom omsider ut av startgropa og nå er denne plata, pluss fire låter som ikke var med på originalen, utgitt som Live At The Hollywood Bowl. Giles Martin har remiksa opptakene, og det er visst ikke mulig å remikse dem til noe bedre, for det låter ikke bedre enn originalen, det låter verre. Den store forskjellen er at publikum og band er separert. En har Beatles nære, og publikum der borte. Trommene ligger konsekvent i en kanal, der de tidligere var midt i. Jeg har den originale lp'en. Hurra.

● 2017. Giles har vært flinkere med den nye remastra utaven av Sgt. Pepper. Ingen store flytteprosjekt, men mye er skrudd opp og skarpa til. Det er litt som å høre Sgt. Pepper med en flunkende ny stift.

Forøvrig vil jeg oppfordre alle til å ta (enda) en lytt på Hamburg-opptakene. YouTube. Mange har jobba på pc'ene og mac'ene for å fikse disse opptakene, og det er mange gode resultater. Hamburg-tia, og de samme årene i Liverpool, som det ikke finnes opptak fra, er underkjent. 1960 til 1962. Noen liker Sgt. Pepper og Magical Mystery Tour og synes at Beatles nådde toppen der. Noen sverger til Beatles For Sale, eller Revolver, eller White Album. Mens noen vil ha alt. Det er her jeg kommer inn.
Den mest kjente utgivelsen med Hamburg-opptak heter The Beatles Live At The Star Club, Hamburg, 1962 – og er nå forsvunnet fra markedet etter 20 års rettslig krangel – og gir et godt inntrykk av hva merseybeat var, og hvordan Beatles var før de, med Lennons ord, ble polerte. Sammenlign versjonen av «Everybody's trying to be my baby» i Hamburg med utgaven på Beatles For Sale og få en ide om hvor rocka Beatles var før de kom i dress, eller sjekk Chuck Berry-låtene «Little Queenie», «Talkin' 'bout you» og «Sweet Little Sixteen» og hør hva som skiller merseybeat-bandet Beatles fra andre som gjorde disse låtene. Shuffle er et stikkord, skiffle er et annet. En får også en ide om at Beatles allerede her var hardbarka entertainere med en rutine og et samspill de senere skulle få veldig bruk for. Mellom to låter skjærer et fyllebrøl gjennom lokalet. Helt uforståelig. Paul er der med én gang, på overklasse-engelsk. Good evning, Sir, how are you? På how starter opptellinga, og når spørsmålstegnet henger der, braser bandet inn i «Little Queenie».
De gjør coverlåter på disse opptakene som det er rart de ikke tok fram senere, til Please Please Me, With The Beatles, ep'en Long Tall Sally eller Beatles For Sale. «I wish I could shimmy like my sister Kate», «Ain't nothin' shakin' (but the leaves on the trees)» (eller, jo, sluttpartiet i «Ticket to ride» er en slekning av denne), «Red hot», «Lend me your comb», «Reminiscing». Paul synger «Hippy hippy shake» like fantastisk som han matcher Little Richard i «Long tall Sally». BBC-opptakene har noen rariterter som overlapper, men sammenligna med Hamburg-opptakene er de daue. Det har gått to-tre år, og det er underholdning. «Thank you girl» funker supert som bandlåt da.
På podden I am the Eggpod er det mye bra, og også en pod med Mark Lewinsohn som tar for seg Hamburg-tia. Lewinsohns fantastiske bok Tune In, som er 950 sider om Beatles, før gjennombruddet i 1963, er nødvendig om en vil kjenne dette bandet. Peter Doggetts You'll Never Give Me Your Money (2010) er også veldig interessant graving i hva som egentlig skjedde og hvem som sa og gjorde hva.
Det finnes ikke et komplett fantastisk album med Hamburg-opptakene. Men opptakene er der. Og det er fantastisk musikk, når en finner de beste utgavene. Og selv om det ikke er et album, så er disse opptakene sånt som virkelig får meg til å sitte urolig, og i takt, i godstolen. Dig it.
 
Til forskjell fra sørgelig mange andre scorer Beatles også fordi de aldri ble gjenforent.

Ok, hvis jeg må velge én låt, en eneste. Så blir det, i dag, «Don't let me down». Den sier alt. Om Lennon, og den snakker for oss alle. John hadde blitt bæsja på, av sånne som sto ham veldig nær, men han hadde funnet noe nytt; kjærlighet, i Yoko. Sikkert mer. Og så lager han denne sangen, med masse nier-akkorder, denne blodpulserende bluesen med et hook-riff fra uvirkeligheten. Beatles spiller den som om det skulle være det siste de fikk lov til å gjøre, med Pauls spot-the-fuck-on-andrestemme og bass, Georges nydelige utbroderinger og Ringo med den selvfølgelige up-beaten en tok for gitt. I tillegg har de med Billy Preston på tangenter, og det er alltid et løft, men selve innspillinga er ikke bare enda en, den er live, eller så godt som, og det er liv, du hører det et sted mellom mikken som tar opp skarptromma, rislinga i seideren og suset i sanganlegget, mellom føttene på John og Paul, i det John trekker pusten og fyller oppirommet mellom to vers. I guess nobody ever really done me. Og så, igjen, skriket om å ikke bli sveket. Don't let me down. Det er såre enkelt.
Det finnes et intervju med Beatles, fra januar 1969, tror jeg, som jeg hørte på Radio Luxemburg for veldig lenge sia. De skulle antakelig promotere White Album, men seansen ble hele tia avbrutt av Paul og George som sang biter fra «Don't let me down», en av de rundt tjue nye låtene de begynte på i januar, to måneder etter at The Beatles var sluppet. Tenning.
I morgen kan «Strawberry Fields forever» være favoritten. Eller «The long and winding road». Eller kanskje «Tomorrow never knows».
 

Love (2006)
Hvem skulle trodd det kom ei ny plate med Beatles i 2006, hvem kunne tro det i 1970?
Det var George Harrisons ide, å mikse alt på nytt og klippe og lime det sammen, rundt, over og under. Det er passe schizofrent. For eksempel når blåsere er tatt fra «Savoy truffle», klippa, pitcha, limt og fiksa på, og så lagt inn i «Drive my car». Det funker selvfølgelig, selv om onde tunger, med tilhørende ånde, tar nedsettende uttrykk som Stars on 45 og Barry Manilov-medleyer i sin munn. Paul og Ringo synes plata er blitt bra. Jeg er sikker på at Lennon ville likt dette. Han snakket ofte om å gjøre ALT om igjen, og han var alltid åpen for drastiske tiltak. Brain surgery, why not? Men om George ville vært fornøyd med det ferdige resultatet kan vi ikke være sikre på. Det ble jo en del oppslag i media om denne plata.
Verden har altså fått enda et underverk. Jeg spiller Love mye. Det er så å si ikke pauser mellom låtene, så når jeg har lyst til å høre et spor, blir det gjerne fem, enten jeg har tid eller ikke. Da har jeg kanskje hørt ting fra fjorten forskjellige Beatles-låter, siden sangene er sånn sammensurium miksa. Det er en fryd å høre utdrag fra låtene skrudd opp i miksen, eller spredd utover, mens andre ting er muta ut. Ting en bare har hørt så vidt der baki et sted kan nå nytes på fullt volum. Perkusjonen på «Drive my car», for eksempel, eller alle korene som på Love er tatt fra noen låter og lagt over på andre. Endelig får vi høre ting miksa riktig også. Den vakre, men skjærende høye slidegitaren på den tidlige versjonen av «Strawberry Fields» er her tatt ned i lydbildet og har fått filt av litt topp. Dette hadde de fått til da de gjorde Anthology-cd’ene også, men de torde vel ikke tukle med noe.
Jeg kjøper hele pakka og er veldig glad for å få dette innblikket i hva som faktisk finnes på mastertapene i Abbey Road. Det er så det nesten blir for lite av det gode. Jeg er jo vant til at «I want you (she’s so heavy)» varer i bortimot åtte minutter, og da blir det litt stutt når den bare er innom i to og et halvt, ikke minst fordi de har tatt noe vokal fra «Helter skelter», skreket av en historiens råeste vokalister, Paul McCartney, og smurt den utover «I want you». Flere ganger når småting fra andre låter dukker opp der du minst venter det, er det et like stikk av savn at en ikke kan høre flere Beatles-låter samtidig. Jeg har forsøkt, men det blir bare kaos.
Et helt tidligere uhørt spor får vi også. «Gnik nus». Den er selvfølgelig «Sun king» baklengs. Bare få band har så gode låter at de kan avspilles feil vei og fremdeles være vakre. Hø. Vi kan være veldig glade for at George Martin var en så påpasselig og streng innspillingsleder som han var og at Beatles sang så rent og spilte så bra som de gjorde. Det ble begått mye solid håndverk, selv om Beatles aldri var opptatt av å framstå som flinke.
Siden verden enda er ung, har vi noen å se fram til. Samtlige Beatles-låter remiksa. Altså ikke blanda oppå hverandre som dette, men rett og slett remiksa. «Help» er her i remiksa utgave, uten at noe tukla med. Fantastisk. For en innspilling, for et band. For en sang. Og miksen av «Revolution» på Love er et godt døme på hvor retta opp ting kan bli med en skikkelig remiks – starten er i orden. Men noen har skrudd ned bassen og editert låten til to minutter. Og de har ikke limt inn ooo-shu-be-doa-koret fra «Revolution #1», eller fra andre takes av «Revolution» hvor det faktisk ble ooo-shu-be-doo-a. På neste klassiker, «Back in the USSR», er trommene kvesset opp, og blodet fosser i årene. De har ikke fått opp skarpen på versene i «I want to hold your hand». Synd, den ville rocka enda villere om de hadde. De har også klart å gjøre to av Beatles beste evergreens, men mest søpla innspillinger, «All you need is love» og «Hey Jude» (begge innspilt på direktesendte tv-sendinger, partly), til noe bedre enn originalutgavene.
Det er svimlende muligheter. Tenk å få høre en god stereomiks av «Got to get you into my life».
Med skrekkblanda forventning går jeg framtia i møte. Men tittelen Love kan brukes bare en gang. Jeg elsker den også. En Love 2 hadde imidlertid vært midt i blinken. Love Revisited, kanskje.



Mono vs. stereo.
Alt Beatles gjorde fram til 1969 (Let It Be/Abbey Road) låter best i mono. Noen unntak er det. «Helter skelter», for eksempel, som er nesten ett minutt lengre i stereomiksen  ̶   en helt annen miks enn monoutgaven, og det er enkeltlåter rundt omkring som tjente på brutal-panoreringa i stereomiksene, «Hello goodbye» og «Baby, you're a rich man», for å ta to. Og «You can't do that». Tre. Og «Strawberry Fields forever» er pladask vakker i både mono og stereo. Fire. Og flere låter på A Hard Day's Night kler krakilsk-stereo, for å ta ganske mange. White Album, Let It Be og Abbey Road er også innspillinger tenkt mono, men de låter mye mindre separert i stereo på grunn av overgangen til åtte-spors, mot fire-spors tidligere. På flere av medleyene på side to av Abbey Road kan en høre to slagverk, et i hver kanal.
Men, hør monomiksene! Trikset er å vrenge opp bittelitt til, og så savner du ikke lenger stereoeffekten. Monomiksene er alvor, de er rå, balanserte, bandet er i fokus og ikke strykere og tapeloops og tamburiner og uvesentligheter. Det var disse miksene Beatles-medlemmene tok med seg hjem for å høre på. Stereomiksene fikk stemoderlig behandling, de var noe som liksom måtte gjøres, på en måte sånn som en laga videoer på 80-tallet  ̶  for en måtte jo ha video. Stereomiksene ble gjort av George Martin, eller helst assistentene i Abbey Road, på dager hvor Beatles var ute og spilte, eller etter at bandmedlemmene hadde gått hjem for dagen/kvelden/natta. Ofte er disse miksene noen sekunder kortere enn monomiksene, det er som Geoff Emerick, Norman "Normal" Smith og de andre teknikerne ikke kunne komme seg ut dørene fort nok. For hver stereokopi av Sgt. Pepper ble det solgt hundre mono på 60-tallet, men så kjøpte alle stereoanlegg og siden har stereo vært det eneste gjeldende. Det er tragisk.
Ta «Run for your life» fra Rubber Soul som et eksempel. Hele bandet starter opp i høyre kanal, og så, etter introen, kommer John inn med vokalen i venstre. Og hele tårnkaka faller sammen. Eller hør «I'm looking through you» fra samme plate; den låter så mye råere, så mye skarpere og tydeligere i mono. «Paperback writer» er en av genistrekene de laga som omtrent blir dum i stereo, likeens med «Got to get you into my life» fra Revolver og «Hey bulldog» fra Yellow Submarine. Og «Savoy Truffle» på White Album. Og «I should have known better» på A Hard Day's Night. Og «Blue Jay Way» på Magical Mystery Tour. Og så fucking videre. Om mulig enda verre er det at enkelte stereo-mikser er så dårlig arbeid at vesentlige elementer er borte, eller ting som skulle vært muta er fullt hørbare, hhv. Pauls andrestemme på «I'm so tired» og tamburinrotet i starten av «Sexy Sadie», for å begrense det til to eksempler. Og spiller du en stereomiks i mono låter det dårlig råmiks lang lei. At det går an at stereo var det eneste tilgjengelige i alle tiårene etter Beatles oppløsning. Det er vanvittig. Men typisk engelsk. If nothing else works a total pigheaded unwillingness to look facts in the face will see us trough, for å sitere General Melchett i Black Adder Goes Fourth. Eller ta Big Ben. Det er ei klokke som bare viser riktig tid sånn i hytt og pine. På vei ned viserne for fort, på vei opp går de for sakte. Useless. En imponerende mengde stein og mørtel stabla opp på hverandre, riktig nok, skikkelig en rugg når du står under den, men sammenligna med Eiffeltårnet i Paris blir Big Ben ei fyrstikkeske satt på høykant.

● 2019. Jeg traff på Øyvind Holm i en butikk her om dagen, og vi begynte å prate om den remiksa nye utgaven av White Album (2018). Helt på tuppa begge to. Den er jo fantastisk. Alt låter bedre, med ett eneste unntak. Holm: Det er bare en låt jeg synes ble verre. Jeg: «Yer blues»? Holm: Ja. På «Yer blues» har Giles Martin lagt til noe, og det funker ikke, en liksom blues-typisk romlyd og ekko. Neineinei. Ellers har han underdaning holdt seg til det som er på teipene og tweaka det til maks.
Kanskje enda bedre er remiksen av Sgt. Pepper fra 2016, mens den nye Abbey Road-miksen (2019) er begge deler. Den var så god i utgangspunktet at en noen steder savner spesielle ting med originalmiksen. Verdens fyldigste basstone, 1:04 uti «Golden slumbers», er ikke verdens fyldigste lenger. Og det er tap. Likeens er det noe galt med «I want you» mot slutten, jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva, men det er noe. Og det må da ha vært mulig å rette opp tamburinen på «Mean Mr Mustard»? Men å få maksa utgaver av «Oh darling», «Come together», «Something», «Here comes the sun» og så videre er uansett super deluxe.
Jeg har sjekka ut andre remikser også. Det funker ikke på Yellow Submarine Songtrack (1999) hvor en har fokusert på å skyve tidligere uhørte ting opp noe så til de grader. Det var sikkert en grunn til at det ikke var dratt opp i miksen i utgangspunket. Men det er jo artig å høre likevel da. En annen og verre ting med Songtrack er at de nye miksene ikke er i vater. Det er ikke fase-feil, men det er noe skeivt med de miksene.

BECK

Loser (singel, 1994)

Jaudå, det er en singel. Og den beste utgivelsen fra Beck. Fire sprængbra låter i forskjellige stilarter. Den aller beste er «MTV Makes Me Smoke Crack». «Totally Confused» er popsangen han har skrevet, med voldsomt sjarmerende tromming. Tittellåten er blant de riktigste og mest befriende hitene fra midten av 90-tallet. Plata «Loser» er tatt fra, Mellow Gold (1994), inneholder bl.a «Truckdrivin’ Neighbors Downstairs», som er like bra som låtene på singelen. Han var ny, frisk, sprudlende, spennende, morsom, og man mente at han helt sikkert var Den Nye Dylan. Helt sikkert, han skrev jo bra tekster.

Becks senere Odelay (1996), Mutations (1998), Midnite Vulture (1999), og Sea Change (2002) er alle veldig flinkt gjort, med innfløkte samplinger og snedige tekster, men uten at vannet går. Beck er blitt «ok».
Likevel må jeg innrømme at det til tider lukter sterkt av ørn på deler av Odelay, mens jeg bare blir sliten av å høre mye på Mellow Gold, den blir for mye 4-spors-demo. Sea Change har en egen og veldig deppa/trist atmosfære, og åpningslåta «The Golden Age» er bare nydelig. Dessverre gjentas låta (under andre titler) gang på gang utover på plata, og det blir også litt slitsomt. Alternativ-platene hans, One Foot In The Grave utgitt i 1996, er vel den mest kjente, er stort sett spennende i noen minutter før de også blir kjedelige.
Kan ikke fri meg for å tenke på Prince og hans tiår, 80-tallet. Alt Prince gjorde var fantastisk, ifølge kritikere og fansen (jeg tilhørte siste kategori), men etter litt for mange plater som egentlig var ganske slappe, fant man ut at de faktisk var ganske slappe. Og da ble de tidligere bra platene på en måte med i dragsuget. (Dragsuget. Enda et rart ord. Smak på det!) Sympatiske typer både Beck og Prince (på en måte), med en stor produksjon av ... musak. Alt for mye av det. Det snurrer og går på radio og i forretningene, jeg kjøper for sikkerhets skyld, og etter noen runder med plata hjemme i stua synes jeg det er verken bra eller dårlig.
Sad to say, jeg vil! jeg vil! jeg vil!, på plate etter plate, men det blir ikke noe mer enn fikst, snertent, og ... ja, joa – ok.

CHUCK BERRY

Motorvatin’ (1977)

Chuck Berry er en vrien fyr på mange områder. For eksempel når det gjelder plater. Det finnes sikkert hundre samleplater mer eller mindre identisk med denne. Motorvatin’ inneholder tjueto elementære kutt. Alle klassikere, alle fantastiske og alle spilt som ingen andre gjør etter ham. Eller riktigere; etter dem, og da tenker jeg på Berry og pianisten hans, Johnnie Johnson. For det er Johnson som er den virkelige mannen bak. Chuck skrev tekster og sto for dealinga, og bandet satte musikk til. Det var sånn de gjorde det. Chuck har en tekst om ferie … kanskje vi skal ta en calypso? Chuck har en tekst om en bil. … R’n’b? Tekstene hans triller ut med rytme og mening og finurligheter og poeng og humor. Han er kanskje den aller beste popmusikklyrikeren ever.
Berry hadde enda et stort talent, som gitarist. Jeg er ingen gitarentusiast. For meg er gitaren et instrument; et nødvendig onde som brukt riktig er guds gave til ørene, og soloer og virtuositet mener jeg ofte har mer med sport og matematikk enn med musikk å gjøre. Men Chuck Berry er en av svært få som leverer soloer som får det til å gå kaldt nedover ryggen min.
Uansett. Når jeg hører en Chuck Berry-låt, egentlig hva som helst, så gjør det omgivelsene til flatland. Det er så rikt; det er tre ting, minst, som foregår samtidig. En shuffle, en boogie, i en rytme med en tekst som er pin-to-the-point-of-every-dot. Disse låtene, klassikerne, har alt. Alt. På en gang.
Arrested on charges of unemplyment he was sitting in the witness stand
the judge's wife called up the district attorney say you free that brown eyed man
you want your job you better free that brown eyed man
Way back in history 3000 thousand years in fact ever since the world began
there's been a whola lotta good women sheadin tears for a brown eyed handsome man
it's a lot of trouble with a brown eyed handsome man
Milo Venus was a beautiful lass she had the world in the palm of her hands
but she lost both her arms in a wrestling match to get a brown eyed handsome man
She fought and won herself a brown eyed handsome man
Two, three count with nobody on he hit a high fly into the stand
roundin third he was headed for home it was a brown eyed handsome man
that won the game, it was a brown eyed handsome man
Så rikt, så riktig.
Ellers er Chuck Berry på noen måter en paranoid dust, men det er en annen sak. Dette og enda mer kommer fram i filmen Hail! Hail! Rock ’n’ Roll (1987), som er en kjempefilm, og rockehistorie, av flere grunner.
Og det er ikke noe galt med «My ding a ling». Chuck Berry var en entertainer.

BIG AUDIO DYNAMITE

Tighten Up Vol 88 (1988)

Denne plata er så utrolig underkjent at jeg tar den med for balansens skyld. Gjør sikkert stor forskjell for dens ettermæle.
Det meste av hva Mick Jones har prestert etter Clash er bare gørr, men her er det til tider svært så friskt, om man da greier å overse den helvetes 80-talls-lyden. Tynt var idealet. Poplåtene ligger tett her, og de er jevnt over knall.
Jeg liker The Globe fra 1991 også. Hele side en er en fryd.

BIG STAR

# 1 Record (1972)
Radio City (1974)

Sister Lovers (aka Big Stars Third) (1978)

No 1 Record og Radio City ble galant nok utgitt som en enkel-cd da Compact Disc var det store, nye.
Radio City er er egentlig min nr 1 av Big Star, men samme det. Utrolig popfeel, rocklyd og generell Beatles- og Byrds-påvirkning. Big Star var et veldig bra band, på feil sted til feil tid. Da de ble oppløst, spilte Alex Chilton inn plata som er kjent som Sister Lovers og Big Stars Third, og som lå i en eller annen skuff i tre år før den ble sluppet. Naturlig nok er den i mindre grad bandpreget, det er overvekt av ballader og lignende, og det er fantastisk musikk. Disse tre finnes også utgitt som dobbel-cd. Et varp!


BONNIE PRINCE BILLY
I See A Darkness (1999)
Will Oldham har en enestående smooth stemme, og han lager fin-fine countrysanger som kan forvekles med klassikere i sjangeren. Kanskje de er klassikere, noe av dem.
På I See A Darkness er stemmen, sangene og lyden så i bunn at plata bare ved dét virker imøtekommende på den intelligente lytter. Jeg er en av dem.
Det er 20 i stil plata gjennom, og det er derfor det kan sjangles og skramles på en sånn måte at det likevel bidrar til å trekke opp. 21 i stil altså. Ikke alle låtene er helt 21, men for eksempel åpningslåta «A minor place» er noe jeg vil huske (med glede) til den dagen lyset slås av for godt.
I det nydelige avslutningssporet «Raining in Darling» toppes det med ordene I know you love me / I know you do.
The cover says it all.

BIRTHDAY PARTY

Junkyard (1982)

Dette er ikke musikken å sette på når svigers' kommer på besøk.
Eller kanskje etter den niende kaffekoppen.
En av de mest brautende, bråkete, voldtekt-bak-fjøsnåva-platene som finnes. Utenfor Finland. Og som det svinger! Ikke bare død og pine, for det finnes pur pop i for eksempel «She's Hit» og «Several Sins». «Hamlet (Pow pow pow)» har et bassriff som er blitt basisen i flere snertne sanger, Bjørks «Army of me», for eksempel. Dette bandet kan ikke settes i noen bås, det er bare Birthday Party som høres sånn ut.
Junkyard er et perfekt album. Ti låter. Ikke en for mye, ikke en for lite. Alle virker.
Jeg er veldig glad i de første singlene deres, Mr. Clarinet og The Friend Catcher (begge 1980), hvor de tar noen lange skritt i retning poprock, mens de senere tolvtommerne/ep'ene/mini-lp'ene, Mutiny! og The Bad Seed (begge 1983) er veldig ufokuserte, men stilige.
Det bør vel nevnes at coveret til Junkyard er det ekleste på denne siden av Poison, og at bassisten har en sånn bart som ville gitt han jobb på en bensinstasjon i distriktsnorge på dagen. Og hvem kunne trodd at Nick Cave skulle bli et household name.



I bøkene (og på nettet) er det den første Birthday Party-plata, Prayers On Fire (1981), som listes som deres beste, og som klassikeren. Eller kanskje Prayers er nummer to, hvis en anser den siste The Boys Next Door-plata, The Birthday Party (1980), som den første Birthday Party-plata. Glidende overganger var noe Cave var god på. Jeg har forsøkt, men for meg blir Prayers On Fire for streit; for band-i- studio-lager-plate. Sånn er den første The Boys Next Door-plata for meg også, selv om «Shivers» på Door, Door (1979) stadig er en fin sang. Junkyard er mer et band-som-gir-faen-i-en-garasje. Og lager plate. Og det ser ut som den er det, på baksida.



● Junkyard vokser. Det er 2017 (hjelp) og jeg blitt oppmerksom på at selv om plata kan virke som den er innspilt i en ganske stor garasje i løpet av ei helg eller to, så er det veldig mange detaljer rundt omkring som ikke ville skjedd uten en del pirking og forsking på hva som er god tone og ikke. Birthday Party var også et sjeldent solid band. Her er det bassisten, Tracy Pew, han het det, han med barten; eller Tracy Franklin Pew for å være eksakt, som er den resten av bandet graviterer rundt. Han står som en påle sånn at gitaristene og trommisen og Cave kan herje rundt uten at det bærer inn i en vegg så blodet spruter. I motsetning til rockeband av i dag som ikke vet hva rytme er, ifølge Bob, very few rock & roll bands today play with rhythm, they don't know what it is, så lekes det med rytme i alle ledd hos Birthday Party. Både Rowland S. Howard og Mick Harvey spiller med trommene, finner figurer, mens trommisen, enten det er Harvey eller den opprinnelige Phill Calvert, finner rytmer som går litt utenfor det vanlige cowboy-pønk-trashet. Kræsj-pang-dunk. Smell. Calvert fikk et illebefinnende og forlot BP for å slå for Psychedelic Furs på en turne.
De så ut som et rockeband også, et skikkelig kjekt et.
Enkelte låter åpna seg for meg først da jeg kunne høre og se dem i live-opptak. «Release the brats», for eksempel, den swinger først etter at den er blitt spilt mye live.
Det jobbes så en kan bli sliten av å høre på. Og det er vel en god beskrivelse, og noe av grunnen til, den tidvis store forvirringa som råder rundt dette bandets musikk.
Fremdeles ikke noe å sette på når svigers er på besøk. «Junkyard» (live).

BOMBINO
Nomad (2013)
Suggerende. Besettende. Jeg hadde Nomad som en av favorittplatene da 2013 skulle summeres. Det vil si en av de platene som rørte meg i noen grad, i det hele tatt, det året. Sånn er det blitt. Og det er trist at det skulle ende slik. Men det stoppa ikke der, for plata hjemsøker meg, dukker opp i hodet lenge etter at jeg trodde jeg hadde hørt den ferdig  ̶  og jeg må høre Nomad igjen. Åpningslåta «Amidinine» er den verste, med et refreng som får det til å sitre. Eller refreng; disse låtene er ikke bygd opp sånn som vi er vant med. «Amidinine» har vel egentlig to refreng, forskjellige, på rappen, om delene skal båses. Det er den afrikanske måten å gjøre ting på. Ting kommer som flatpakker, ikke ferdig vare. Du må sette sammen greia, få oversikten, få det til å virke, og så kanskje liker du den. Hva vet jeg. Og kanskje trekker du ut en skuff og finner noe du ikke har sett før.
Det er ikke vanskelig musikk. Jeg tok akkordene til «Amidinine» på første forsøk.
Jeg har lite peiling på såkalt world music  ̶  og det kan går uker mellom jeg hører på Jungeltelegrafen på NRK  ̶  men enkelte fantastiske saker har jeg snappa opp. Ja, jeg hører Nusrat Fateh Ali Khan-låter på mange og tjue minutter ganske ofte. Og kan bli sittende med Klaus Egge-stykker på nære timen, uten at det er noe annet enn fryd. Folkemusikk det også, men ikke for volk vlest, ventle. Mye world music, såkalt, er altfor flinkt for meg. Pette, pette. Strat i hakehøyde. Julegardiner til klær. Flinkiseliten når fram, mens de andre fremdeles spiller på gatehjørnene. Men sånn er ikke Nomad. Plata låter surrete, skeiv og overstyrt. Brutal og vakker. Brutalt vakker noen steder. Alt skjer african time, og det økes etter behov. Veldig fri musikk. Og dette er world music, det er alt her, fra støvete kassegitar i hundrekronersklassen til steelgitar. Og gitarlyden! Effektbruken, spillet. Du store min. Bass med sub, brennede orgel, rytmer i alle ledd. God lyd all over. Black Keys' Dan Auerbach gjorde en framifrå jobb da han spilte inn plata i Nashville. Det eneste som ikke virker å være dubba eller panna ut til sidene er slagverket. Det er tørt som ørken. Men så er det perkusjon ut av en annen verden i tillegg, med de vakreste handclapene en kan tenke seg (de høres ut som handclaps!), xzylofon og marimba, trommer og kakk. Groove og rytme av det besettende slaget, dette er dansemusikk også. Og, som alltid, det aller viktigste, det er sanger her, hvor enn rare og usammenhengende de kan virke for en europeer. Vers, solopartier og refreng, i forskjellige fasonger og stilarter. «Niamey jam» ligner litt på 70-talls prog, om en ser bort fra den rå lyden og at låta ikke når tre minutter. «Imidiwan» er nesten country, eller kanskje en sånn countrylåt som Marc Bolan ville gjort om han noen gang hadde gjort en. Og det er en del gitar-twang på Nomad som minner om instrumentalband fra den tia da guitar groups are on their way our, Mr Epstein. Disse sangene; melodiene, har mye lengsel og ... noe drømmeaktig i seg, noen steder er de sexy.



Nomad er også en påminnelse om en herlig og nå nesten uvirkelig ting, nostalgisk. Albumet. Å kunne bli betatt av ei samling låter, i ei innpakning, et cover, 12 ganger 12 tommer, og i dagevis lure på om det røde oppe i hjørnet på baksida var en hemmelig beskjed. Til du oppdaga at det var litt bringebærsyltetøy du hadde sølt. De vellykka albumene var kunstverk. Lange gode bøker, med lyd som passa, eller; lyd, først og fremst, og en story som tok deg med. Din egen film, en egen verden. Noe en kunne kose seg med i uker, måneder, og bli ført ut i ukjente ting, nye til nå ukjente sammenhenger. Og bli opplyst av.
De platene som ikke var like bra, var ikke skikkelige kunstverk. De snudde ikke opp ned på alt. Noen var helt fis. Nomad er et kunstverk av et album.

Jeg skjønner ikke et ord av det som synges, selv på titler som «Ahulakamine hulan», men har forstått det sånn at det handler mye om kjærlighet og brorskap og frihet og sånn da. Når det låter så vakkert som dette, er det helt greit. «Amidinine» oversatt til engelsk. My friend, my friend / This life is long, this life is short / Manage in a certain way, the way that suits you / What you desire, I desire as well /
From the depth of my heart, I accept it / Everywhere I go, I'll think about it.
Bombino kunne virkelig vært noe å se live. I Afrika. Afrika, måste tillbaks till Afrika. Stry hadde helt rett.

● 2017. Verden er liten. Jeg var på Værnes for å hente samboeren som hadde vært ute på tur, og da jeg var utenfor for å ta en røyk  ̶  fly er alltid forsinka, de gangene jeg er innblanda  ̶  så jeg tre typer og ei blidlynt og stressa berte med en telefon. To av typene hadde gig bags på ryggen. Det var noe kjent. Men jeg sneipa og gikk inn ankomsthallen igjen. Det viste seg at jeg hadde stått to meter unna Bombino og bandet hans. De avlyste denne kvelden i Trondheim. Så nære, altså.


BOOMTOWN RATS

The Fine Art Of Surfacing (1979)

I serien popplater med hensikt å forføre, hvis det finnes en sånn serie, er denne en  godbit. Boomtown Rats var på toppen her, og fram og bakover var det relativt bratt ned til alle kanter. Bob Geldof (sjef, låtskriver, sanger) mistet etter hvert all rock-kredibilitet til fordel for veldedighetssaker, og fikk mindre og mindre interesse for profesjonen Popmusiker. Rats var utspekulerte, og var ute etter å fenge, bli likt, rike og berømte. Men så gikk de lei, … eller tom, eller kanskje de var fremme ved målet. Noe skjedde i alle fall som gjorde at de falt utenfor. Derfor er det noenog30år siden noen har nevnt denne plata, som da den kom ut ble behørig rost og skamrost. I dag høres den veldig 1979 ut, og en remiks kunne sikkert fått den til å virke mer tidløs. Åtte-ni av ti låter er særs bra saker, godt framført, men altså litt slepphendt miksa. «I don’t like Mondays» (den, ja!) er herfra, og på enda høyere nivå finnes spor som «Someones looking at you» og «Diamond smiles». Den aller heftigste saken er «Wind chill facor (minus zero)», en liten poprock-lommesymfoni på omtrent fem minutter, som etter noen høringer eter seg fast i langtidsminnet.
Kunne godt tenkt meg The Fine Art Of Surfacing pluss enkeltlåter («Rat trap», «Blind date», «Banana Republic», «Fall down», «I can’t stop», «House on fire», «He watches it all», «She’s so modern» og noen til) remiksa og remastra på en cd, takk.

DAVID BOWIE

Scary Monsters (And Super Creeps) (1980)
Low (1977)
Hunky Dory (1971)

Diamond Dogs (1974)
Blackstar (2016)
Det første jeg hørte av Bowie var «Starman» og «Velvet goldmine». Kanskje de to var på en norsk singel, jeg vet ikke. Tantene mine, som var to og tre og fire og fem og seks år eldre enn meg, spilte T.Rex, Slade, Sweet, Albert Hammond (idiotlåten «Free electric band» lå åtte uker som nummer en på VG-lista i 1973), Melanie, Rubettes, Mud, John Elton, Hot Chocolate, Bay City Rollers debut og beste øyeblikk, coveren av Gentrys «Keep on dancing», og Suzi Quatro, Nazareth, Cohen, Roxy Music, Gilbert O'Sullivan, Poco, New Seekers, Rod Stivert, Lennon. Tantene syntes singelen #9 Dream var så fiiin, mens jeg syntes baksida «What you got» var enda finere og herlig rar, på en måte jeg ikke kunne forstå. Harpo, Vømmøl og Bowie og mye jeg ikke likte. Jeg var seks-sju år gammel.
Så flytta vi, og jeg lengta hjem. Jeg så et bilde av punkerockerne Sex Pistols i Norsk Ukeblad og likte dem med en gang, som den eneste i verden, trodde jeg. Så flytta vi igjen.
På tampen av 1979 hadde Sigbjørn Nedland og Ivar Dyrhaug en oppsummering av 70-tallet på radioprogrammet Pop Spesial. Der spilte de «Ziggy Stardust». Jeg var tolv. Oi!
Oi! Dette var jævlig catchy. Og jeg ante ikke at det var noen som helst sammenheng mellom «Starman» og «Ziggy». Det var to helt forskjellige land i forskjellige verdensdeler og ikke på noen måte i slekt.
Men så laga Jostein, storebroren til Bjørn, en kassett til Bjørn med Hunky Dory på ei side og ei anna sikkert (nesten) like god plate med en annen artist på andre sida. Nå visste jeg at det var en artist som het David Bowie. Jeg falt som bare det, men Bjørn mente at det er jo bare rolige låter. Jeg trodde det var en plate som hadde falt av raderen, om den noen gang hadde vært på en, av en artist som var uviktig. Det fantes mange sånne 70-tallstyper en helst ville glemme i overgangen til 80-tallet. Men jeg kunne ikke noe for at jeg syntes plata var helt glitrende. Magisk. Jeg bare måtte kjøpe den, og jeg elska omslaget og hele pakka.
Jeg hørte «"Heroes"» på Playtime i Trondheim i øreklokkene så mange ganger at jeg ble bedt om å gå. Siden jeg ikke kjøpte noe. Senere ble jeg på nikk med sjefen for Playtime, en pussig homo, med ei særs pussig historie, og med en trang til alk på sine siste år. Fin fyr. Når han ikke sto bak disken.
Jeg brukte de sytti kronene mine på Low, fordi jeg allerede hadde hørt så mye av «"Heroes"» og fordi Low hadde det stiligste coveret av alle Bowie-platene.
Da jeg kom hjem og putta kassetten i spilleren, trodde jeg at jeg hadde handla ei vaskemaskin. Noe veldig anna enn Hunky Dory. Var det i det hele tatt musikk? En anna artist, i en anna verden, i ei anna tid. Det tok en eneste lytt og så var jeg like lost i disse omgivelsene. Alt jeg hørte på side en av Low var uforståelig, og alt pirra. For hver runde ga det mer og for hver gang fenga sangene mer. Min An Illustrated Discography (Omnibus Press) til kr. 35,- ble lest i filler.
Low og jeg er fremdeles helt i synk, jeg kan sette på hvilken som helst sang og alt blir vakkert og i orden. Noen ganger er Low den plata jeg ville tatt med meg dit peppern ikke lenger gror, om jeg kunne velge.
 

Scary Monsters skulle visstnok hete Glamour, og den tittelen overlevde såpass lenge at mye promomateriale måtte dumpes.
Albumet er produsert av Tony Visconti og han skrudde en pussig moderne 1980-lyd. Den virka helt år 2000 da, og som nå flere tiår senere ikke skjemmes av tidsstempelet. Det er mer en av kvalitetene ved Scary Monsters, et lydbilde som ikke var en kopi, men noe helt nytt.
Alt er styggbra. Robert Fripps gitarspill og Andy Clarks særegne og effektive synther løfter Bowies herlige poplåter et hakk opp og bort, og bidrar til at Scary Monsters blir Bowies aller beste, hvor alt klaffer. Lodger (1979) som kom før og Let's Dance (1983) som kom etter, blir bare vås i sammenligning.
Visconti og Bowie hadde fra og med Low (1977) gjentatt en noe spesiell ide om å la sologitaristen være den siste som gjorde sine pålegg. Denne  ̶  her Fripp, himself  ̶  fikk beskjed om å sette igang å spille så fort teipen rulla, han fikk ikke engang høre sangene på forhånd. Med Fripp, og Adrian Belew på Lodger, fungerte dette vanvittig bra. Hva hadde «"Heroes"» vært uten gitaren til Fripp, eller uten Brian Enos triksing med den?
Bowie tok alltid vokalen på alvor, og i 1980 tok han den ut. Tvangstrøye på «It's no game», Zarah Leander i «Because you’re young» og «Teenage Wildlife», og igjen i refrenget på «Scream like a baby», overalt i «Kingdom Come», mens koret i kontrast insisterer på at dette er en heeelt normal trall, og fistel, men ikke i fistel, på «Teenage Wildlife», cockney-git på tittellåten, et triks han brukte av og til på 70-tallet, i «Be my wife» på Low og «Repetition» på Lodger, for eksempel. Han jobba hardt.
Apropos «Scream like a baby». Frekt up-to-date i 1980, med synth og et tema som er rene barnevisehooket pluss en tur tilbake til The Bewlay Brothers i mellomspillet, no athletic programs, no discipline  > lay me place and bake my pie, og en helt utrolig låt, men på Scary Monsters er den andre spor på side to; nivået er skyhøyt. Videre forskning avslører at melodien til «Scream like a baby» het «I am a laser» da Bowie ga den bort til Ava Cherry And The Astronettes i 1973. Den ble ikke utgitt i den utgaven før på 90-tallet. Nå er den er en pussig påminnelse om at Bowie i '73 var en ganske annen popsnekker, som kunne lage hitemner ut av de mest nitriste melodisnutter, og det er herlig å høre hvor 1980 «Scream like a baby» ble, og bli påminna at utviklinga var noe som gikk veldig fort på denne tia.
Nest siste sporet på Scary Monsters er «Because you’re young», en like glitrende bortgjemt perle og en disco-poplåt med et sinnsykt catchy refreng, synth igjen. Og da har jeg enda ikke nevnt «Ashes to ashes» og «Fashion» eller tittellåten, de mer kjente låtene herfra, alle rundingsbøyer i musikkhistorien med store følger for hvordan popmusikk på sitt beste skulle låte utover på 80-tallet.
David om «Fashion». A light weight throw-away song, I think. As important as fashion. Nettopp.
Det er ikke mulig å ta feil av en poplåt fra 1960 og en poplåt fra 1980. De er vesens forskjellige, det har skjedd uhorvelig mye utvikling i alle retninger. Sammenligner en Scary Monsters med noe skikkelig bra pop fra år 2000 er det mer eller mindre stagnasjon, og om en sammenligner pop fra 2000 og pop i 2022, så er det nada utvikling. Positiv utvikling, vel og merke, melodiene blir bare mer og mer vanna ut og repetert. Og døgnfluer har regjert men er døde. Tilbake til hvordan det var, hver gang.
Men 1960 og 1980. Det er ei greie som var en tradisjon på starten av 60-tallet. Chuck Berry skrev «Johnny B Goode». Da han trengte en ny singel litt senere skrev han «Bye bye Johnny». Det var flere sånne. «Louie Louie» førte til «Louie Louie go home», «The Twist» ble «Let's twist again». For Bo Diddley var det mer eller mindre en regel å gjøre det sånn, han gjorde det hele tia. Samme mønsteret to ganger = to hiter ut av den samme ideen. Og så har vi «Peggy Sue» og «Peggy Sue got married». Der er det ikke sånn, for «Peggy Sue got married» er ikke «Peggy Sue 2», ikke i stemning. Rytmen er så å si identisk, men ikke innholdet. «Peggy Sue got married» henger i løse lufta og er starten på noe, ikke bare melkinga av en annen låt. Kanskje Buddy Holly tenkte å gjøre en nummer tre, men ikke rakk det. David svarer ikke bare med en oppfølger til «Space oddity» i «Ashes to ashes», han fortsetter også på «Peggy Sue got married». Buddy Holly synger I heard a rumour from a friend, Bowie synger I heard a rumour from ground control. Utover i tekstene er begge i tvil. Kanskje er det bare noe noen har sagt, bare noe de har hørt. Og Hollys typiske oh-oh-oh, svares med Bowies og oh no not again og oh-oh-oh. Eller kanskje det bare er meg.
«Ashes to ashes» er vel den eneste låten i verden som kler fjerte-bassing, forøvrig.
Faen. Kanskje er dette favorittskiva mi. Det føles sånn hver gang jeg dukker ned i den. Jeg var tretten da den kom.

Etter Scary Monsters fulgte et par heftige år på oppdagelsesferd i de gamle platene hans, og etterhvert en viten om en fyr som hadde laga vanvittig mye bra og veldig forskjellig musikk. Som det virka som ingen i Norge hadde hørt om. Det skulle det bli forandring på, dessverre. Samarbeidet med Queen i «Under pressure» (1981) var helt fint, bra til å være Queen. Men som jeg gleda meg til den neste skikkelige bowieplata!
I 1982 kom «Cat people (putting out fire)». En infam nedtur for meg som Bowie-fan. Musikken var skrevet av Giorgio Moroder og var veldig, øh, maroder. Og I've been putting out fire with gasoline, stemte ikke en gang for meg som femtenåring. Det gjorde ingenting bedre at låten ble en kjempehit på Ti I Skuddet og at alle plutselig var Bowie-fans.
Det hagla med samleplater på denne tia. Decca og RCA slapp flere hvert år, den ene mer tvilsom enn den andre. Men jeg holdt ut. «Let's dance», første singel fra Let's Dance (1983) var litt bedre. Ved første lytt noe helt nytt, men etterhvert gikk det opp for meg at dette ikke var en stor låt, den var bedre på stil. Sangen er et stykke kalkulert hitmateriale uten like. En kunstgren det også. Albumet var egentlig sjokkerende fattigslig med bare én eneste ny og skikkelig god låt, «Modern love». «China girl» var også fin, og veldig forskjellig fra originalen med Iggy. Jeg var imponert over lydbildet på Let's Dance, for det var noe eget, og med låter som hadde matcha kunne Let's Dance også vært blant de beste Bowie-platene.
Let's Dance gir meg alltid en god følelse. Den første gangen jeg var i London, i mai 1983, lå «Let's dance» på førsteplass. Jeg husker vi gikk i ti eller tjue minutter langs ei gate i nærheten av Hyde Park hvor det var barer og restauranter og utesteder, og jeg hørte «Let's dance» hele veien, den avløste seg selv etter som metrene gikk. Og jeg tenkte aha, så det er sånn når en sang er en hit.
«China girl» ble deretter sluppet på singel og var en nesten like stor hit. Vakker popmusikk. Sommerpop for meg.
«Blue Jean» var grei i den forstand at jeg kjøpte Tonight (1984) så snart den var i butikkene. Men Tonight var størkna sørpe. Bowie, selveste David Bowie, hadde blitt en fyr som hengte seg på bølger, som ikke lenger klarte å skrive skikkelig gode låter, som gjorde dårlige coverversjoner av Iggy-låter og en Beach Boys-perle og som solgte plater som bare faen.
Noen oppturer kom senere. «Absolute beginners» fra 1986 var ok, litt sånn en skygge i tunellen, Never Let Me Down fra 1987 var enda en gang noe nytt, men om mulig enda verre enn Tonight. Tin Machine likte jeg, «Sorry» fra andreplata Tin Machine II (1991) er fremdeles en brutalt sår sak som stadig gir meg gåsehud på en god dag, selv om Davids koring på denne Hunt Sales-låta noen ganger ødelegger hele greia.

Hunky Dory (1971) var Bowies første overskuddplate. Før dette presterte han mye surr, til og med Space Oddity (1969) og The Man Who Sold The World (1970) er veldig både óg. På Hunky Dory løsna det imidlertid til gangs. Hvordan han kunne sprette ut av Vaudeville-greiene, den rootsy-kviting-rocken og det andre hippiemølet-med-akkert han presterte fram til da, med noen få briljante unntak, er litt av et mysterium. Men han landa veldig stødig og var plutselig en Artist. Å lage sci-fi-lyder, "framtidslyder", og gi dem ut på plate var og er en risikosport, men Bowie klarte det bedre enn de aller fleste i overgangen fra «Fill your heart» og inn i «Andy Warhol». Låtmessig er Hunky Dory er knallsterkt album, kanskje det aller sterkeste, og produksjonen står i stil til låtmaterialet. Strykere, 12-strengere med klang, og moog, slagverk og bass som backer og limer ihop, bruk av stereo, kor, varm lyd. «Starman» og «Hang on to yourself» fra Ziggy Stardust, og «The Prettiest Star» fra Aladdin Sane, er også låter skrevet i den tia han holdt på med Hunky Dory. Men det hadde sikkert ikke gjort noe om «Bombers» hadde erstatta «Fill your heart», som var den opprinnelige planen.
På Hunky Dory finnes geniale poplåter som «Changes», «Oh You Pretty Things» og «Life On Mars?», og særere, men likefullt vakre, «Quicksand» og «Andy Warhol». Jeg synes også at det tonesatte diktet «Eight line poem» hører til blant det fiffigste han har gjort. Nydelig gitarspill og lyd. Fire drivanes gode låter på rappen på side en, «Changes» > «Oh You Pretty Things» > «Eight line poem» > «Life On Mars?». Så kommer heldigvis en ditty, men en god en, «Kooks». Så en lang, merkelig og veldig sterk ballade i «Quicksand» som avslutter. Det er litt av en lp-side. Eller ganske mye av en.
Enkelt og dø-sært på samme tid. «Song for Bob Dylan». Det er nesten en Terje Tysland-låt. Men utrolig engelsk, og tekstene er brilliante, hele veien. Eller pop, spilt som rock, pre-glam, «Queen bitch». Låten om broren Terry og David selv, «The Bewlay Brothers», er noe av det vakreste og mest rørende han noen gang har prestert, og om mulig en enda bedre avslutter av ei side enn «Quicksand» var på side en. Det høres ut som at han så lyst på framtida, likevel.

Å hente inn klassisk utdanna pianister som Rick Wakeman og Mike Garson på platene fram til og med Diamond Dogs (1974) var en genistrek. Pianoet på «Aladdin sane»  ̶   herregud! De ga musikken en ekstra dimensjon og løfta hele greia ut av båsen poprock og inn noe anna, noe mer udefinert. Bowie viste gang på gang fram til og med Let's Dance at han kunne trekke inn musikere som bidro til å løfte musikken, musikere en aldri ville gjetta kunne bidra med noe som helst  ̶  fordi de kom utenfra. Carlos Alomar, Robert Fripp, Steve Ray Vaughan, for å nevne tre gitarister. Enten hadde Bowie veldig mye flaks, mange ganger på rad, eller så var han utrolig smart. Tenkte mye gjorde han i alle fall, men det gjør jo ingen til smartinger, selv idioter tenker.
- I'm not a rock star, I'm not in rock'n roll.
Right, David.
Å flytte til Berlin er jo ikke akkurat rocka, heller ikke å parodiere Zarah Leander eller hente inspirasjon fra obskure forfattere er særlig rocka. Men han hadde noen poeng, noen viktige. Og han skapte noe fra kunst og kultur. Kunst og kultur som ellers ville glidd forbi de fleste av oss; han omsatte det til pop ~ hjalp oss med å montere antenna. Noe sånt.

Diamond Dogs var Bowies forsøk på å sette musikk til Orwells 1984, men det gikk ikke, fordi forfatterens etterlatte satte føttene ned. Samtidig, sikkert. Deler av denne plata er musikalsk magi av beste sort, og det er ei veldig rar plate, selv til Bowie å være. Bittersøte melodisnutter med herlig forskning på klangbilder og effekter, og et kanon glam-riff i «Rebel rebel». Dessverre er også tittellåten med, og den er, selv om den er skeiv som juling, pladask rockeskole, som åpningslåta «Watch that man» på Aladdin Sane (1973) også var. Versjonen av «Around and around» på baksida av Panic In Detroit-singelen (1973) var virkelig forferdelig. Brilliantly naff, sier Wreckless Eric om den, men den er bare naff. Hvorfor gjorde Bowie det? Hva var meninga med å jokke Stones på skinnleggen når Bowie var så eitranes god på alt det andre, det som var Bowie. Hm? Bowie og backingbandet Spiders var europop, glitter gnistrende godt, ikke svart musikk. Selv om parringa av kvitbleike David og The Philly Soul Dogs resulterte i en eiendommelig fin bastard i Young Americans (1975), som også er en helt annen verden å dukke ned i. Men Aladdin Sane. Det ville vært et perfekt album om «Watch that man» og coveren av «Let's spend the night together» hadde blitt utelatt. I låta «Aladdin sane» dukker åpningsriffet til «China girl» opp for første gangen. Bowie er også veldig god når han prøver å være T. Rex i «Cracked actor». For en herlig overstyrt miks. Ken Scott var god. Det er mye støy og herlige ulovligheter på Aladdin Sane. Det er en myte, eller en løgn, at Arnold Corns  tidlige versjon av «The Prettiest star» (Bowies egen versjon med Bolan og andre), fra 1970 er den beste. Mick Ronsons solo på Aladdin Sane-utgaven parkerer Marc Bolan et sted bak garasjen. Ronson er undervurdert, både som gitarist og arrangør.
Aladdin Sane var til da plata med best lyd, laaangt bedre enn Ziggy. En divisjon bedre. Det er et nydelig innspilt og miksa album. Low, Scary Monsters og Let's Dance er de andre bowieplatene hvor lyden er 100%. Skjønt det muligens skjedde på 90-tallet også, men jeg skippa de platene for fort til å begynne å tenke på lyd.

I 1976 var Bowie avhengig av kokain. Han kunne ha forsvunnet. Karrieren over, livet slutt. Men tittellåta på Station To Station er allerede i Berlin, med tog og støy og disco. Han rømte LA, og forsøkte å finne en livsstil som gjorde at han ville overleve til å se slutten av 70-tallet. Han fant nye måter å skrive tekster på, inspirert av Iggy's direkte metoder og meldinger, fri for de smarte ordgyteriene han hadde gjort fram til nå og var blitt så inderlig god på. Han fant også nye innfallsvinkler på hvordan å lage musikk. Musikerne fikk beskjed om å eksperimentere, mens Eno gjentok make it as funky as you can til det kjedsommelige, og så fort de hadde en låt inne ble den tatt ned på tape, før Bowie hadde sangmelodi eller tekst, og før musikerne var helt fornøyde med resultatet.
Low handler om å være på vei bort fra USA, LA, The Thin White Duke-perioden (Station To Station), og glamour, depresjon, et management som ble veldig stort og kostbart og uhåndterlig. Og kokain. Makan til tempoøkning som på «Wild is the wind» på Station To Station kunne bare skjedd under påvirkning.
Low er ei deppa plate, hvor enn lystig og pur pop den også er. Forfriskende depressiv musikk. Den ble stort sett slakta da den ble utgitt. En anmelder mente det var ok musikk å høre på i badet. Doing what?
Slakt var mye vanligere før i tia. Dagligdags. Mens det nå er gjengs å geniforklare alt. Alt. Jeg tror det har noe med omvendt proporsjonalt å gjøre.
Men Low. I enkelte svinger er det så pop som ABBA, andre steder er det så sært at det tipper over til en annen sfære. Dennis Davies på trommer og George Murray på bass er et av de beste kompene siden Ringo og Sir Paul. Side en høres ut som en samling singel-a-sider i mine ører, noen av dem av #1 hit-typen. På live-plata Stage (1978) høres faktisk Low-låtene ut som om de er spilt av bacingbandet til ABBA, dessverre uten Benny Andersson på tangenter og Rutger Gunnarsson på bass. Flinkis-gjengen Bowie samla i studio, og fikk tatt opptak av før de kunne låtene for godt, er en kjedelig opplevelse på Stage. Også i Tony Viscontis remastra og re-fiksa utgave fra 2005. Fint da, at Bowie fikk lura flinkisene til å låte bedre enn de faktisk var.
Nevnes må også en av den nye låten han gjorde i løpet av 1978-turneen, versjonen av Brecht-Weills klassiske «Alabama song». Rett etter turneen gikk bandet i studio for å forevige låten, den var tenkt å bli en studio-singel som skulle backe utgivelsen av den doble Stage. Men «Alabama song» kom ikke før i 1980, og da med en ny billig-versjon av «Space oddity» som b-side. «Alabama song» er en skikkelig godbit, skeiv og rar og nydelig, den var visst et mareritt å spille inn, og passer perfekt inn i Berlin-perioden.

De fire store, The Idiot, Low, Lust For Life og "Heroes" (alle utgitt i 1977) er alle viktige kapittel i rockehistorien. The Idiot og Low er i hovedsak innspilt i Château d'Hérouville utenfor Paris, mens Lust For Life og "Heroes" er mer live-i-studio-innspillinger i Hansa Tonstudio, Berlin. Med hjelp av noen av de beste musikerne verden har hørt, samt superprodusentene/superhjernene Tony Visconti og Brian Eno, laga Iggy og Ziggy åtte platesider med ny, fantastisk musikk, i løpet av et år. Viscontis bidrag gjør at disse albumene fremdeles virker udaterte, og spesielle. Sjekk vokallyden til Iggy på The Idiot, og slagverk og perkusjon og, alt. Det var første plata Visconti var med på siden The Man Who Sold The World (1969), i mellomtia hadde han blant anna vært Bolans mann og skrudd en fantastisk lyd for T. Rex. Da Bolan ga Visconti sparken, var Bowies favorittprodusent ledig igjen, og han ble med til og med Scary Monsters. Det er visst en utbredt oppfatning at det er Bowie og Eno som produserte Low og de andre storplatene, og noen blir faktisk overraska av at det var en annen og tredje, like viktig person som bidro. Sjekk ut Adam Buxton og podcastene hans med Eno, og andre Bowie-relaterte. Ligger på SoundCloud, blant anna.
Denne perioden var økonomisk lite innbringende for Bowie, platene solgte lite i forhold til Young Americans, Station To Station og de tidligere, men de inspirerte en skog av senere geniforklarte band, noen av dem med store salgstall.
Og en ting til. Iveren etter å ta ned låtene så fort som mulig gjorde at innspillinger som ble betraktet som demoer ble brukt. Hør «"Heroes"» i headset og sjekk slagverket. I høyttalere høres det jo helt fantastisk ut. Rart.
Det femte albumet, Lodger, som kom i 1979, blir ofte omtalt som den tredje i Bowies Berlin-triologi. Egentlig er det bare ett av disse albumene som er gjort i Berlin, og som har Berlin som et slags tema, og det er "Heroes".
Lodger er spilt inn i Sveits og New York  ̶  ganske langt fra Berlin, samme hvordan enn ser det  ̶  og handler mye om å reise. Japan, Afrika, og, ja nettopp, tykerkvarteret i Berlin. Lodger er den første Bowie-plata på 70-tallet hvor ting ikke gikk så greit. Trylleformularene brukt på Low og "Heroes" begynte å bli utslitte, og på tross av noen nye og helt utrolige innfallsvinkler til å skrive og hvordan å spille inn Lodger, kom ikke åpenbaringene så lett som tidligere. Det er manko på gode låter på Lodger. Lodger og Scary Monsters er to totalt forskjellige plater. Mens Scary Monsters er ei hel kake, med masse topping, ligner Lodger noen småkjeks på et fat; ei samleskive med bare b-spor, noen av dem skikkelig gode b-sider, «African night flight», «Yassassin», «Boys keep swinging», for eksempel, men denne plata med ti låter blir aldri et skikkelig album. Det finnes ingen album-feel, og ingen album-lyd, det spriker omtrent like mye fra låt til låt som stedene i tekstene. Lodger har lite identitet, litt på samme måte som Station To Station (1976), men disse to er samlinger med godlåter, ikke b-sider. Og det virker som opphavsmannen er i tvil på Lodger; alle låtene tones ut tidlig, noen ganger med rette. Det ville vært en ny ting, og det kanskje ville vært Løsningen om Bowie bare ga ut disse sangene som singler, a- og b-spor. Jeg tor det mediet ville gjort dem bedre. Og spendt buen til det neste mesterverket.
Scary Monsters, hvor alt er is system, har en plan, og nesten alle låtene spilles ferdig og i tillegg har lange fader, noen opptil ett minutt lange.
Siste låt på Lodger, «Red money», runder av denne perioden, 1976-1979. «Red money» er «Sister Midnight» med Bowies tekst. «Sister Midnight», åpningslåta på The Idiot, var det første Bowie gjorde etter Station To Station-turneen i 1976, da han skulle skrive sanger til Iggy's neste plate. Til overmål er «Red Money» samme take som «Sister Midnight».
Jagger besøkte Visconti og Bowie da de miksa plata i Noo Yawk, og han hadde ikke ett positivt ord å si om noen ting, neida, han valsa ned alt han fikk høre. Noen ganger har jeg mistenkt Bowie for å bevisst gjøre Lodger annenrangs, at han muligens hadde bedre låter liggende, som ble spart til Scary Monsters. En kunne tro i 1979 at en hadde hørt det siste store fra Bowie, men det skulle vise seg å være ei plate for tidlig.
 
Jeg kunne skrevet mye pent om alt Bowie gjorde på 70-tallet, og ville ikke vært foruten ei eneste plate, kanskje med unntak av David Live (1974), som jeg naturligvis ikke har.

●2014. Hadde.
Baksia på den nye singelen Sue (Or In A Season Of Crime), «'Tis a pity she was a whore», er kanon!

●2016. Den nye Blackstar blir som mange plater han har sluppet etterpå møtt med velvillighet. Vi vil jo så gjerne ha Bowie-kick igjen. Og plata er friskere, mer interessant og bedre enn ... ja, på veldig lenge. Herlig at han har laga ei plate hvor halvparten er sluppet i forkant, i helt egne versjoner, de elste to år gamle. Har ikke sett det gjort på den måten før. Jeg har vanskelig for å bestemme meg for hvilken versjon av «Tis a pity she was a whore» som er best, men jeg heller mot 2014-utgaven, fordi den er sprengt, og vokalen så innmari teatralsk og pussig. Det er ting her som gjør denne plata til world music. Arabiske skalaer, streng funk, jazza sax og fløyter, jazza hip-hop-ish trommer, afrikansk perkusjon, alt brutalt direkte miksa, samtidig som han nøster videre i sin egen musikalske fortid. Den todelte og lange og nydelige tittellåten har noen korsaker som speiler seg i outro-temaet fra «The man who sold the world» samt et vakker-skummelt tema, I'm a blackstar, og albumet avsluttes med «I can't give everything away» hvor munnspillet fra Low-låta «Always crashing in the same car» gjenoppdages.

Videoen til «Lazarus» og tekstene på Blackstar fikk veldig mye innhold da nyheten kom i morges, om at vår David Bowie var død. Han skrev sin egen svanesang.
Genialt igjen, David.
Og, så kom jaggu tårene også. ...



Snart et år etterpå må jeg innrømme at jeg ikke alltid tar fram Blackstar når jeg får lyst til å høre den. Den er for vond. Blackstar er ikke det siste jeg spiller før jeg legger meg, for å si det sånn. Jeg har jo flere plater på denne favorittlista hvor artisten strever med smerte, og hvor denne blir formidla på utsøkt vis, til min nytelse, men Blackstar sårer meg også. Jeg er ikke bare en lytter til denne smerten.
Noen melodilinjer dukker opp i hodet mitt av og til, og det må vel bety at Blackstar har egne melodier. Så når jeg likevel tar turen innom og blir der, inni plata, gjør den voldsomt inntrykk på meg. Den rører meg som bare få plater gjør.
Endelig, og dessverre; døden måtte trå til for at David skulle livne til igjen og lage ei skikkelig god plate som også var noe nytt. Med sjel og dybde, det er mye som foregår i disse låtene, lag på lag, og med et bakteppe som ikke har noen ekvivalent. En egen verden. Igjen.

Blant tusenvis av Bowie-sider på nett er dette en av de absolutt beste.

BOYS

The Boys (1977)

Ikke så mye pønk som fort poprock. En samling gode rockelåter, spilt med entusiasme og popfeel. Denne lp'en pluss deres første singler ble visstnok innspilt på én dag, noe som for så vidt er en morsom historie. The Boys er en nær slektning av Supergrass' herlige debut I Should Coco (1995) og andre poprockpønk-plater fra 90-tallet.
Plata starter med to låter tatt med fra Casino Steels fortid i Hollywood Brats, «Sick on you» og «Tumble with me», skrevet av Casino og Brats-vokalist Andrew Matheson, med en cover av Beatles' «I call your name» kledelig plassert i mellom, for å holde nivået oppe, sikkert. Etter disse tre er det Matt Dangerfield-Casino Steel hele veien, med åpneren på side to, Honest John Plains poplåt (if there ever was one) «First time» som eneste unntak. «I don't care», «Cop cars» og Berry-låten (not) «Living in the city» er ytterligere tre herlige høydepunkt i et lite kupert terreng. The Boys er ei 28-minutters, 14-låters fullfartfestplate. Den lengste låten er 2:35, den korteste 1:28. Både Dangerfield og bassist Kid Reid er tøffe vokalister, og det er nydelige andrestemmer over alt, gitarriff og -licks galore også. Akkurat riktig lyd, passe kjapt miksa, og gutta kunne definitivt spille.
Alternative Chartbusters (1978) og To Hell With The Boys (1979) har gode enkeltlåter, og er mer poppa, men det spruter ikke som på The Boys.
Casino Steel er med på vokal og keyboards og som låtskriver, og det var det største noen nordmann hadde gjort til da. Stein Groven var større enn Grete Waitz og Thor Heyerdahl.
Overgangen til Holton & Steel og popstjernestatus i Norge, via en tur til Halden sammen med Geir Waade for å sitte i produsentstolene da Saturday Cowboys spilte inn We Like To Watch (1981)  ̶  de to bidro med to av platas beste spor, «Wastin time» og «Probably never» (og «Like a dog leaves a blind», eller «Alone, in San Antone» som den ble til på Part II?)  ̶  virker ganske naturlig når en lytter litt til tredje og siste The Boys-plata Casino Steel var med på, To Hell With The Boys. Han tar med seg rockepianoet og evnen til å skrive nesten glam-aktige poplåter. Holton & Steels gjennombrudd med «Ruby (don't take your love to town)» og albumet Gary Holton & Casino Steel (1981) virker sjokkerende labert når jeg hører musikken i dag. De var gigant-smasher 1981. Men konseptet og valget av coverlåter var bortimot genialt og fylte samfunnshus herfra til Homsedal. «Goodnight Irene», «Runaway», «Thinking of you». «Ruby». En god dose country-feel og en god dæsj image, og noen kjente og glemte poplåter, sort of modernisert, var nøkkelen til suksess i Norge. Image var det hippeste ordet en kunne si in Norway i 1981. Men jeg er ikke i tvil om at Casino var hjemme i denne country-poprock blandinga. Det var kalkulert, men likevel ekte. «B-17» var en Hollywood Brats-låt som til da ikke hadde blitt utgitt, ikke innspilt heller, tror jeg, og «Jimmy Brown», sistelåta på Gary Holton & Casino Steel, var definitivt en tidlig Boys-låt, for pen til å passe på The Boys. «Jimmy Brown» er egentlig høydepunktet på Gary Holton & Casino Steel. I wish I was born Lebensborn ... I wish I could play like Dee Dee Ramone (1-2-3-4!). Part II (1982) er bedre spilt, innspilt, produsert og miksa, og jevnere. Bra plate, egentlig. Og jaggu har de med Johnny Lindgren på steel. III Edition (1982) og No 4 (1984) er litt ... de begynner å bli slitne, eller vante, og de selvskrevne låtene blir mer og mer kjedelige og produksjonen verre og verre 80-talls. Et herlig og utypisk avvik er Holtons «Auf Widersehen, Pet» på firern.
Den beste versjonen jeg har hørt av «Ruby» ble begått av noen tuslere i en kjeller med navnet Café 3B en gang på 90-tallet, men de slutta spille den due to some interne følelser. Tussler-versjonen var kanon.

 

Andrew Mathesons biografi Sick On You (2016) er veldig god. Den omhandler the rise and fall of The Hollywood Brats i London og omegn, fra 1971 til sammenbruddet, uten egentlig så mye rise, i 1975. Han skriver veldig godt, morsomt og sprelsk, og har mye å fortelle. Drawbacket er at Matheson synes å være impregnert mot påvirkning, all annen musikk enn The Brats er skit, og jeg tror kanskje en blir litt høy på pæra av å gå rundt for lenge i plattåsko. Det stemmer jo ikke, Brats var shitty de også. Det kan en høre på The Hollywood Brats (utgitt 1980, innspilt 1973-74) og Whatever Happened To The Hollywood Brats (innspilt 70-tallet, utgitt som åttespors mini-lp i 1986, i Norge). Sistnevnte er den jeg liker best av de to. «Ain't got you» synes jeg er noe av det aller tøffeste de gjorde, uten at jeg husker hva slags utgivelse den er fra. En singel, kanskje, utgitt på 80-tallet. Brats-låtene «Tumble with me» og «Sick on you» ble klassikere først da The Boys gjorde dem på debuten.

BILLY BRAGG

Life’s A Riot With Spy Vs. Spy (1983)

Mini-lp med sju fantastiske spor. «A new England» og «Man in the Iron Mask» ble hiter, i coverversjoner av henholdsvis Kirtsty MacColl og Paul Young, og vi lurte fælt på hvor lenge det gikk an å fortsette å lage plater med bare gitar og sang. Han har aldri senere laga plater som har vært så 100% som denne. Hver bidige låt her er en kraftsak, både i tekst og melodi. Samlinga Must I Paint You a Picture – The Essential… (2002) er nært opptil kompletterende om du allerede har Life’s a Riot.


BREEDERS
Last Splash  (1993)
Jeg pleier å utelate de to lengste kuttene og det korteste, og så er albumet prima. Det flyter avgårde, fra den ene hit'en til den andre, og det toppes skikkelig mot slutten med «Saints» og «Driving on 9». Men video/singel-miksen av «Saints» er den aller beste, og den utgaven var også å finne på en 4AD-samler.
Last Splash er en av de suverene platene fra 90-tallet hvor det aldri ble like herlig igjen. Ash, Supergrass og Elastica led samme skjebne, eller; presterte like herlige debuter, tidsmaskiner deluxe i dag, uten å bli like bra igjen. Felles for alle disse platene, inkludert Last Splash, er den avslappa holdninga til effekter, innspillingsteknikk og hva som var rett og galt, og den nesten absurde tenninga i alle retninger. Det spruter av gode riff, låter, tekster. Og vrange ideer med tilhørende utfall.



Skjønt, Breeders har fortsatt i mye det samme sporet og er også ganske herlige i senere utgaver. Deal-tvillingene er sjarmiser, uansett.


JEFF BUCKLEY
Grace (1994)
Et herlig merkelig, musikalsk album. Et Sgt. Pepper av ville påfunn og snodige løsninger, i tradisjon, og på tvers av tradisjon. Det ble jobba lenge og grundig med dette albumet, mange runder med innspillinger og pålegg og mikser og remikser og revurderinger og pålegg og omigjen. Det er da også et voldsomt godt album. Det ville ikke vært det samme om en av låtene ikke hadde vært der, om du skjønner hva jeg mener.

Jeff Buckley er en av de beste vokalistene ever. Som Beefheart har han en stemme som kan gå utrolig lavt og helt utrolig høyt, og han har en utholdenhet bare de beste sportsutøverne kan matche. Pussig da, i denne kroppen med denne stemmen, at det også fantes en komponist og tekstforfatter helt utenom det vanlige og en arrangør/tolker som gruser alle andre forsøk på å yte Cohens «Hallelujah» rettferdighet. Det er mange flere eksempler på at Jeff Buckley kunne gjøre fantastiske versjoner av andres låter, ikke minst på den utvidede utgaven av debut-ep'en Live At Sin-é (1993/2003), og på de mange liveplatene som er blitt sluppet etter hans død.
Grace er også world music. Jeffs inspirasjonskilder inkluderte Led Zeppelin og Nusrat Fateh Ali Khan  ̶  Nusrat, he's My Elvis!  ̶  og selvfølgelig faren Tim Buckley, som ikke akkurat var opphengt i mainstream. Sangene på Grace er mer mantra-lignende enn tregrepspop, og strykerne kan minne om nettopp Nusrat Fateh Ali Khan, eller noe Zeppelin glemte å bruke på «Kashmir». Ser en bort fra lyden, er Grace tidløs, for det er partier som er veldig typisk 1994. Støypartiet to og et halv minutt ute i «So Real», for eksempel, eller «Eternal life». Hele «Eternal life».
Femtito minutter musikk, fordelt på ti låter, noen oppstasa som juletre, andre nakne som grana i februar. Det er mye uro og lengsel i disse sangene, det syder over, og det ligger i melodiene, stryk-arrangementene og, ikke minst, i vokalen. Grace er som et hav, og du vet ikke hvor bunnen er, hva som kan befinne seg på veien ned dit, men sikkert er det at det er noe, noe som rører seg. Skummelt. Og jeg tenker ikke på det faktum at Jeff drukna tre år senere, før han fikk ferdiggjort oppfølgeren, den som senere ble utgitt som Scetches For My Sweetheart The Drunk i 1998.
Andre favoritter blant alle favorittlåtene på denne plata i tillegg til titlene nevnt over. «Corpus Christi carol», «Dream brother», «So real», «Lilac wine». Og, faen, det hadde vært bare überherlig om han hadde gjort «Wild is the wind» også.

Det er et hav av liveopptak, godbiter, på youtube, vevo og andre steder. Alltid intens. Merkelig at han ikke trasha hotellrom etter de uttømmingene der. Det er herlig å se at en musiker er så der i framførelsene sine som han var, og han gjorde aldri en låt likeens to ganger på rad.


KATE BUSH
Hounds Of Love (1985)
Her har vi enda ei perle. «Cloudbusting» ...
På side to ...
...
Denne plata er ubeskrivelig. Hør sjøl!

Jeg elsker Kate Bush. Har alltid gjort det. På sitt beste et oppkomme av utrolige innfall (lalala-koret på «Coffe Homeground»!), vannvittig vakker sang  ̶  selve lyden av stemmen hennes er unik  ̶  spinnvill perkusjon og instrumentering til herlige melodier og tekster. Dessverre ligger fantastisk pop fra Eventyrland, som forsøkt beskrevet ovenfor, side om side med feilparkeringer som torskereggaen «Them heavy people», på The Kick Inside fra 1978. Hennes tre første album er prega av at det var lønnsmottakere hun hadde til å spille og skru for seg, og det resulterte i en standard-kvalitet-lyd (og bedriten trommelyd på førsteplata). På skriv-en-oppfølger-på-to-uker-albumet Lionheart (1978) er det halvt om halvt genialt, og ikke så genialt. (Jeg liker «Oh England my lionheart», som Kate selv stadig anser som en filler.) Men shit, det er likevel snakk om blendende vakker musikk. Never For Ever (1980) er stappa med popmusikk, litt friskere produsert enn de to første platene. To spor på Never For Ever som sjelden trekkes fram er «Night Scented Stock» og «Violin», artigsaker begge to, men de drukner i jubelen for «Babooshka», «Breathing» og «Army Dreamers».
The Dreaming (1982) var et enda bedre og jevnere album enn de tre første, med stort sett bare eventyrlig pop («Suspended in gaffa»!), og studiomusiker-feelen fra de tre første albumene var så godt som borte  ̶  Kate produserte selv, men det er på Hounds Of Love at hun vikelig ble voksen.
De senere platene The Sensual World (1989), The Red Shoes (1993),  Arial (2005) og 50 Words For Snow (2011), samt samleplata The Whole Story (1986) (som inneholder den definitive versjonen av en av tidenes mest utrolige, og gjennomført majestetisk vakre førsteplasseringer, «Wuthering Heights») er alle fulle av kvalitetspop, og Directors Cut (2011) er interessant lytting om en er interessert i å gå i dybden av platene The Sensual World og The Red Shoes, men jeg er stadig mest glad i de tidlige platene, selv om jeg ikke mener at førsteplata er best!
Kate Bush er the English Rose, litt som Nina Hagen er Tysklands
Schrulle  ̶  i positiv forstand. Lady Kate. Det er vel like før nå, og hun vil kle den tittelen som Gazza og Keegan kledde fotballsko.

BYRDS

Fifth Dimension (1966)

Sweetheart of the Rodeo (1968)

Untitled (2lp/cd, 1970)

Fifth Dimension er tidlig psykedelia fra den tia da en flymotor på plate fikk folk til å gå på ryggen og prøve LSD. (Crosby gikk sikkert på hendene.) Hadde plata vært fra året etter kunne kanskje Crosbys «What's Happening ?!?!» blitt fire-fem minutter, og en viktig rundingsbøye i rockehistorien alene. Vakkert spilt (Roger McGuinns gitar-banjospill på Rickenbacker var en nyvinning), og bare Beatles sang og kora så vakkert og uanstrengt. (Everly Brothers, Supremes, Miracles ... også, forresten, og enda flere. Dette ble veldig feil.) Byrds var et av få 60-tallsband som ikke ble sveisblinde av å høre Beatles, og de tok ikke skade av å være Dylan-fans heller.

Sweetheart Of The Rodeo er fra en annen planet. Den vi bor på. Tenk å gjøre noe sånt for et popband i 1968, ei plate med hjulbeint country! Far out! Og det var første gang Gram Parsons åpenbarte seg for et stort publikum. Sweetheart er mindre glætt enn hva som er vanlig i denne gata, og helt enkelt en førsteklasses introduksjon til country. Var for meg, i alle fall. Hva du gjør er din sak. Det er ditt liv.

På live/studio dobbel-lp’en (Untitled) toppes live-opptakene av «Positively 4th Street», «Nashville west» og «Mr. Spaceman». McQuinn klimprer komp, og Clarence Whites bluegrass-pickin’ på elgitar gir meg gåsehud på en god dag. For en gitarlyd! Denne utgaven av Byrds  ̶  McGuinn, White, Skip Battin (bass) og Gene Parsons (trommer, diverse)  ̶  er kanskje den mest komplette, selv om tidligere utgaver var strålende band også. Lyden er særegen og godlynt, enten det er live eller studio, og den er typisk for denne besetninga av Byrds. Og selvfølgelig kunne hele denne skjeggete gjengen kore som noen jenter.
Senere utgaver av (Untitled) inneholder bonusspor, hvorav liveversjonene av «You ain't going nowhere», «Ballad of easy rider» og en cover av selveste Buck Owens «Buckaroo» er like fantastiske som de tidligere nevnte høydepunktene. Den typiske tidlig 70-talls miksen er også noe jeg liker veldig godt. Rabiat delay på slagverket på enkelte låter, og de dytter virkelig spakene opp der de har noe de vil skal bli lagt merke til, bassen på introen i «Mr. Spaceman», for eksempel. Svidd miksepult.
Studiodelen (side tre og fire) er også en bra plate, men bortsett fra perlene «Chestnut mare» og «Just a season», er den mer godt jobba enn noe anna. Roger McGuinn og Jaques Levys forsøk på å skrive musikk til Peer Gynt, Gene Tryp, kunne blitt storslått om de hadde fullført, for det beste studiomaterialet på (Untitled) er tre låter fra det prosjektet, nevnte «Chestnut mare» og «Just a season», samt «All the things». «Chestnut mare» setter et anslag for noe stort, og anslaget blir ikke mindre av at McGuinn legger inn et mellomspill fra barokken. Way to go! Popcountry med en dæsj psykedelia. Men «Chestnut mare» blir litt som «Baba O'Riley» på Who's Next (1971). Det startes på topp, og så blir det liksom ikke så svært igjen. Dessverre. Nå var det jo ganske vanlig at det sterkeste kuttet åpna ballet, men. Men skeive saker som «You all look alike» eller utflytende «Well come back home» trekker opp. Minusene er «Yesterday's train» og «Take a whiff on me». Jeg kan styre meg for bamsecountry.
Hver gang jeg hører gjennom plata overraskes jeg stadig over hvor lungt og pent det er, sånn all over.


a-b      c-e     f-l      m-q      r-s      t-z